Kapitel 20 – Freste Gård i Ramnes

Det var stas å eie vår egen bondegård med stort våningshus, uthus og førti mål jord som skulle dyrkes, først og fremst med korn som var greit å drive med ved siden av at far fortsatte med melkekontroll, svinekontroll og gårdsregnskaper.

Til gården hørte også broa over Storelva som gikk over til Aulielva i Sem, vanntårnet som før i tiden leverte vann til damplokomotivene som trakk jernbanevognene på Eidsfossbanen og jernbanestasjonen Fresti stasjon. Gjett om jeg var stolt av å ha egen jernbanestasjon og eget vanntårn, selv om det var lenge siden det gikk noe tog der.

Uthuset skulle brukes først og fremst til høner, og kyllinger måtte kjøpes, så det året ble det ikke julegaver, men mat hadde vi godt med siden far hadde så god kontakt med bondeklientene sine. Oster fikk han med som julegratiale fra meieriet og noe kjøtt kom det vel fra både slakteriet og klientene. Det samme med poteter og ellers det som ble dyrket på gårdene.

Ja, vi hadde det godt, selv om penger var en mangelvare. Mor var flink til å sy, men stoff til klær var dyrt. Jeg husker at mor og far diskuterte om vi hadde penger til å kjøpe stoff som Roar kunne få overall av. Jeg tror det gikk i orden, og vi fikk begge tøfler av filt til julegaver, for gulvene inne var kalde og huset var ikke isolert slik som husene er i dag.

Selv om mange av klassekameratene mine kom fra bra store bondegårder, så var det også noen som ikke hadde det så flust. Mor har senere fortalt at en av dem hadde så dårlig skotøy at jeg spurte om jeg kunne gi ham et par av mine to par støvler. Faren var hvalfanger og moren fra Skottland og snakket svært dårlig norsk. Jeg kan tenke meg at faren oppholdt seg der under krigen og tok henne med seg hjem etter at krigen var over. Dette kan vi lese mer om under «Den Norske Brigaden i Skottland».

Linnestadveien var vår riksvei, men det var langt fra gården og bort dit, og om vinteren føyket snøen igjen gårdsveien som gikk først til Melbostad som var ordfører i kommunen, og deretter til oss. Så traktor måtte også kjøpes. Med brøyteutstyr. Så det var ikke merkelig at pengene føk ut like fort som de kom inn. Det var godt at far var regnskapsfører, tenkte jeg mange ganger når jeg hørte om alt som måtte anskaffes for å drive gården.

Lite visste jeg da at dette oppholdet på Freste ikke skulle bli så lenge.

https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg%E2%80%93Eidsfossbanen

Vår Fresti jernbanestasjon som tilhørte Eidsfossbanen

Vanntårnet som forsynte damplokomotivene med vann

Broa over Storelva som lenger nede heter Aulielva.