Kapitel 16 – Onkel Paul var en av mors tre brødre.

Onkel Paul var en av mors tre brødre. Han hadde alltid noe morsomt for seg, uansett hvor han var. Tante Martha som var kona hans, fortalte mange år seinere at hun lo minst en gang hver dag, av noe onkel Paul fant på. En gang mor var på besøk, ba tante Martha ham om å se etter kaffen. Med det mente hun at han skulle gi beskjed hvis den begynte å koke, slik at kjelen ikke kokte over, men det forsto visst ikke onkel Paul, for plutselig reiste tante Martha seg opp og løp ut på kjøkkenet der kokeplatetoppen fløt av kaffe.

«Kaffen koker jo over», ropte hun.

«Ja», svarte han, «den koker over».

«Men jeg ga deg jo beskjed om å se etter kaffen», sa hun.

«Jeg gjorde jo det», svarte onkel Paul, «men jeg visste ikke om jeg skulle gjøre noe mer».

Og sånn gikk visst dagene hos tante Martha og onkel Paul.

Men det jeg husker best, var en julaften som vi feiret hos mormor og morfar etter at de hadde åpnet utstyrsforretning i Florsgate en i Sandefjord. Dette var etter at både mormor og morfar og vi hadde flyttet fra Nøtterøy. De hadde kjøpt hus i Kamfjordgata nitten, der de hadde to utleieleiligheter og ikke altfor stor plass i sine to små stuer, men hele familien skulle absolutt feire jul sammen, mente både mormor og morfar.

Etter middagen satt morfar seg ned i sin store hvilestol for å røke sin store sigar, slik han alltid gjorde etter middagene. Jeg var vant med at det da hendte at han ville fortelle noe. Morfar var normalt ikke den mest snakkesalige i familien, så jeg satte meg ned på gulvet foran ham for å høre om det kom noen visdomsord.

Han fuktet sigaren ved å putte den inn i munnen sin. Først den ene veien og så den andre. Deretter tente han på en lang treflis med en fyrstikk, og brukte treflisen til å tenne på sigaren, noe som tok sin tid. Så lente han seg godt tilbake og pattet på sigaren til den ble skikkelig rød og lukket øynene en stund. Så plutselig skjedde det noe.

Det smalt fra sigaren, og den brakk på midten, mens det røk fra bruddstedet, og den ytre halvdelen ble hengende nedover mot buksa hans. Morfar åpnet øynene, tok sigaren bort fra munnen og snudde hodet ut til den andre stua der de voksne satt og pratet mens de drakk kaffe:

«Paul», ropte morfar, «dette var ingen god spøk». Han la sigaren fra seg i askebegeret, hentet en ny og startet med den samme opptenningsprosedyren.

Jeg spurte mor da vi kom hjem om hvordan morfar kunne vite at det var onkel Paul som hadde lagt et lite eksplosiv fra «Skøyern» i sigaren til morfar, og mor svarte at det bare var onkel Paul som kunne gjøre sånne ting. Det var slik jeg lærte at det alltid skjedde noe når onkel Paul var på besøk hos noen.

For ordens skyld, så var «Skøyern» den første butikken i Vestfold som hadde morosaker for salg.