Det ble ingen tur til fyret i går. I stedet gikk vi til Lidl for å handle nødvendighetsting før vi dro ned til stranda. Kanskje vi tar turen i dag i stedet. Vi får se etter lunsj. Pusten er ikke sånn som jeg skulle ønske, men kanskje ideelt for en spasertur langs playaen.

I går kveld ble det faktisk litt kjølig, så vi satte oss foran tv’en og så på «Bangkok Hilton», en av de DVD-filmene vi har hatt med oss hjemmefra. Det var en sånn langfilm på tre og en halv time som var populære for mange år siden, og da den var ferdigspilt og ferdigsett, var klokka så mye at det var tid for å krype til køys.

Har jeg forresten sagt noe om trafikken her nede? Kanskje ikke, men den må det sies noe om. Når vi vil krysse veien, går vi til nærmeste stripeovergang, og så snart vi gir tegn om at vi vil over, stopper alle bilene momentant. Vi behøver aldri vente på at dette skal skje, men krysser vi over der det ikke er striper, får vi et skikkelig irritert tut, men de stopper. Alltid. All trafikk i sentrum foregår på de gåendes premisser. I tillegg er det brede gater der bilene ikke kommer inn. Jeg tenker at sånn burde det ha vært i alle byer i alle land. Her skjeler jeg litt til diskusjonen som går om trafikken i Oslo sentrum.

Min historie.

Kapitel 30 – Bygdedansen.

Seheim var navnet på «lokalet» på Sem. Det var på lokalet alt foregikk. Det var der vi blant annet hadde turn, danseskole og kino.

Mange år før det var aktuelt for meg, var det også bygdedans der, men dette ble avviklet lenge før min tid.

En historie fra den gang var det Håkon, en av mine kamerater, som fortalte. Han hadde hørt dette fra onkelen sin, og historien var slik:

På disse dansekveldene kom det også gutter fra Andebu og Høyjord, og for gutta på Sem var det da viktig å beskytte jentene sine. En av disse kveldene ble det litt for mye egling og slossing, og lensmannen ble tilkalt, men det var helt umulig å finne ham for dem som forsøkte.

Til slutt var det en stor og sterk kar som tok ansvaret og brøt seg inn i slåsskampen. Det var kommet så langt at alle lå i en haug, så han fikk flere til å hjelpe seg med å løfte dem ut. En etter en. Etter en god halvtime var «opprydderne» kommet nesten helt til bunns i slosshaugen. Det var da de skjønte hvorfor de ikke hadde fått tak i lensmannen. Han var en av dem som hadde startet det hele og lå på bunnen.

Men «bygdedansen» fortsatte år etter år, i Kodal, Andebu, Stokke og Vivestad helt opp til min tid, og så godt som hver lørdag dro vi i vei med busser eller privatbiler. Levende orkestre var en selvfølge. Store dansegulv med stoler rundt og pølse- og brussalg fra ei luke i rommet bak dansegulvet, men det var på dansegulvet det ble dannet par, og det var her det ble slutt mellom par. Alle var pent antrukket med jakke og slips, og dansen gikk. Siste dansen var nesten alltid en rolig kinn-mot-kinn-dans, mens hjertene våre banket for dansepartneren. Det var her jeg trivdes som best, med dansetreningen fra Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole i Tønsberg i bunnen.

Transporten var ofte den mest kinkige. Vi brukte buss fram, men når vi skulle tilbake, måtte vi satse på å få sitte på med noen, og det gikk alltid bra, underlig nok, og det var i transportmiddelet vi pratet om kvelden som var over.

• «Hvordan gikk det med deg? Jeg så du dansa med henne som du dansa med forrige lørdag? Er’re det alvor eller?»
•  «Kanskje. Hvem veit?»
• «Du må’kke tulle. Hu bor jo langt oppe i Vivestad. Det er altfor langt».
• «Hmmmm».

 Og sånn gikk praten. Ansiktet til jenta ble med hele søndagen og mandagen, men ettersom ukedagene gikk, bleknet bildet, og da den neste lørdagen kom, var det ny bygdedans i en av de andre bygdene med andre jenter eller noen ganger de samme, og vi var forelsket igjen. Helt til neste bygdedans.

I neste kapitel skriver jeg litt om bruken av lokalet Seheim på Sem da jeg gikk i barneskolen.