lørdag, 30. januar 2016

Jeg må starte med utgangspunktet. Sånn omtrent halve året bor vi på Gran Canaria, men allikevel følger vi med i mye av det som skjer hjemme. Kildene er Sandefjords Blad www.sb.no, www.aftenposten.no i pdf-format, og i tillegg følger jeg med i mye av det som deles i www.facebook.com.

Det som forskrekker meg er de fiendtlige skriveriene og delingene som mange vanlige mennesker står bak. Dette gjelder både idrett og politikk. Det blir som en kommentator skrev: «Konkurrenter heter ikke fiender, konkurrenter er som regel venner utenom konkurransene og bare konkurrenter når de utøver sin idrett».

Politiske motstandere blir ofte til fiender i kommentarfeltene, men når vi leser intervjuer med både politikere og idrettsfolk, forstår vi at vennskap går på tvers av politiske partier og nasjonale skillelinjer. Da står det igjen at det er kommentatorene som gjerne vil ha fram fiendskapen som ikke finnes.

Jeg liker ikke disse fiendebildene. Aldeles ikke!

Hva er det for noe galt med disse menneskene som stadig vil ha fram disse konfrontasjonene? I stortinget sitter politikere fra forskjellige partier og prater sammen. I selskapslivet det samme. Jeg har venner som støtter helt andre partier enn jeg gjør. Noen er svært aktive i kommentarfeltene, og også jeg svarer ofte på noen av de kommentarene jeg er svært uenig i, selv om jeg ikke er politiker. Allikevel omgås vi i fritiden, men vi unngår selvfølgelig å ta opp saker vi er uenige i. Dette er da vel bare naturlig?

Her på Gran Canaria er det lang avstand til det som tydeligvis interesserer nordmenn der hjemme i disse dager. Hvis det da er riktig, det jeg leser, det at nordmenn er livende redde for at det skal komme mennesker med andre kulturer innenfor det de regner som sine revirer.

Rundt oss bor det kanariere, tyskere, østerrikere, italienere og svensker. Vi eksisterer sammen som folk flest og irriterer oss litt over hverandre, også det som folk flest. Svenskene over oss spiller snakke-musikk, kanarierne under oss bruker høyere stemmer enn det vi er vant med, den østerrikske damen under oss ber naboen sin ta pause når de reparerer med for høylytt verktøy, den tyske familien vil gjerne være med å styre og stelle, men etterpå smiler vi og ler til hverandre.

Dette var det jeg tenkte på akkurat i dag.

Mange gode og vennskapelig hilsener til mine lesere.