Kjære banken min!

Takk for alle dine velmente råd gjennom mange år.

Du har alltid invitert meg inn til ditt kontor når du har sett at jeg har hatt penger til overs.

Da har du erfaringsmessig ment at disse måtte plasseres og gebyrbelegges slik at det etter en stund ikke skulle bli noe igjen.

Siden jeg ikke har hørt fra deg på lenge, mener du kanskje at jeg ikke trenger flere råd, fordi det ikke er noen penger igjen.

En kunde uten penger har ingen bekymringer har du vel ment.

Slik var det også i dag, da jeg oppdaget at vi hadde fonds som har blitt gebyrbelagt så mange ganger og med så høye beløp, at det ikke er noe igjen når de skal utbetales.

–          ”Hvorfor inviterte du meg ikke inn til ditt kontor underveis for å varsle meg om at gebyrene stadig økte og at saldoen stadig ble lavere?”

Jeg forstår at du trenger pengene, men det gjør jo jeg også.

Så min kjære bank. Jeg tror våre veier må skilles. Du vil vel ikke savne noe siden det ikke er noe å savne. Mine tapte pengene har du allerede saltet ned i dine alltid sultne lommer.

Dessuten skal vel alle dine medarbeidere ha bonus for alle de pengene du har tømt kundene dine for.

Takk for alt, min over førtiårige følgesvenn, nå har madrassen min overtatt din jobb.

Madrassen som aldri innkaller meg til møter for å tømme lommene mine.