(33) I have a friend! (juli – august 1969).

Dhahran airport 2012 - en fantastisk utvikling siden 1969

Jeg sto alene igjen på flyplassen utenfor Dhahran by. Det var mørkt midt på natten og det fantes ingen transportmidler rundt den lave terminalbygningen. Jeg hadde vært utenfor på parkeringsplassen og sett etter. Hva skulle jeg gjøre?

Inne i terminalen var en enslig kar i hvit kjortel opptatt med å sope gulvene, noe som sikkert var en formidabel jobb siden nesten hele veggen ut mot flyplassen var åpen. Denne delen av terminalen besto egentlig bare av tre vegger med tak over slik at sand som det var mye av utenfor, lett blåste inn.

Mannen med kosten var den eneste jeg kunne spørre, siden det ikke var noen andre i huset. Jeg gikk bortover mot ham. Han løftet opp hodet og så på meg. Jeg stoppet foran ham og smilte:

–          ”Do you know about any possible transportation to the city?”

Nå smilte han også. Det hjalp å smile. Det visste jeg.

–          ”Yes, I have a friend with car. Do you want me to call him?”

Med et smil ordner alt seg, tenkte jeg.

–          ”Yes, please”, smilte jeg tilbake.

Nå følte jeg meg lettet og glad i hjertet. To sjeler alene på en flyplass langt ute i ørkenen, to sjeler som smilte til hverandre og dermed ble venner. Det var like før jeg spurte om jeg skulle hjelpe ham med sopingen.

Han satte fra seg kosten og gikk inn i en smal gang mellom to kontorer mens jeg satte meg på en benk for å vente. Etter noen minutter kom han tilbake og smilte til meg:

–          ”One hour. Is that okey?”

Jeg takket, og smilte tilbake. Dermed satte han seg ved siden av meg. Det var tydelig at han ville prate. Han fortalte om seg selv og hvordan han hadde havnet her i Saudi Arabia, han fortalte om familien sin, en familie som han ikke ville få se mer, slik han vurderte det.

Plutselig hørte jeg svak bildur, en lyd som stadig ble kraftigere. Min nye venn hørte den også og reiste seg opp.

–          ”My friend”, sier han, «and your transport.

Han tok kofferten min og gikk mot utgangsdøren som åpnet seg før vi nådde bort til den. Inn kom en mann som tydeligvis var vennen hans. De to smilte til hverandre, tok hverandre i hendene og klemte hverandre samtidig som de kysset ut i luften. Denne måten å hilse på, måtte jeg huske, tenkte jeg. Det var mange måter å hilse på. Noen kysset, noen klemte, noen gned neser. Vår måte var til sammenligning svært upersonlig, slik vi sto to meter fra hverandre mens vi ristet hverandres hender, akkurat som den andre skulle være befengt med en svært smittsom sykdom.

Disse to vennene hadde god tid. Vi ble stående lenge mens de pratet i munnen på hverandre som om de ikke hadde sett hverandre på lange tider. Jeg forsto ikke språket, men fikk mulighet til å se på kroppsspråket når de prater. De tok på hverandre hele tiden og levde med hverandre i samtalen. De smilte, lo og klemte.

Etter en stund så han med bilen på meg. Litt reservert. Jeg smilte og dermed var alt i orden. Han smilte tilbake og la begge hendene mot overarmene mine. Vi var tydeligvis blitt venner.

–          ”Welcome to Dhahran!”

Så grep han kofferten min og gikk foran meg ut mot bilen, et digert amerikansk ”flak” av en bil, åpnet bagasjerommet der han la kofferten min og lukket den inne. Jeg tok i håndtaket på døren til passasjersetet foran, men han løftet hånden for å stoppe meg, så jeg trakk meg litt tilbake.

Dette var tydeligvis galt. Skulle jeg sitte foran? Var det dét han mente?

Han la den høyre hånden på brystet sitt:

–          ”That’s my job”.

Han gikk rundt meg, åpnet selv døren og bukket meg inn i setet. Jeg tenkte at han kanskje var privatsjåfør for en eller annen, og at dette var jobben hans.

Endelig var vi på vei inn til byen, og jeg spurte om han visste om et greit hotell. Han svarte akkurat som kameraten på flyplassen:

–          ”I have a friend!”

Dermed slappet jeg av. Jeg begynte å bli veldig trøtt og tenkte at i morgen er det en ny dag. Det så jo ut til at alt lot seg ordne bare jeg spurte og smilte. Smilet var viktig.

Sjåføren begynte å spørre om alt mulig. Hvor jeg kom fra og hvordan det var der. Helt til han så at jeg holdt på å sovne. Da begynte han å fortelle om seg selv, en historie som var helt annerledes enn historien til han på flyplassen, så jeg spurte om hvordan de kjente hverandre. Da satte han virkelig i gang, men den historien får vente til en annen gang.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan legge inn e-postadressen din nederst i høyre kolonne. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg. DETTE ER GRATIS.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s