KNM HORTEN med kronprinsparet ombord. Marinegast Terje Rønning i bildet. En kanonbåt i bakgrunnen. (april 1969)

I 1969 skjedde dette:

–          Frankrikes president Charles de Gaulle går av som president etter ti år i embetet.

–          Sirhan Sirhan ble funnet skyldig i drapet på Robert F. Kennedy

–          Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen trer i kraft. Grunnskolen blir 9-årig

På samme tid har vi lagt Narvik og vinterfestuka bak oss og satt kursen nordover for å teste Sovjetunionens reaksjonstid. Dette gikk ut på stadig å nærme oss deres territorialgrense. Over oss hadde vi fly som målte tiden som gikk før kursen vår ble avskåret av sovjetiske båter eller fly. Denne aktiviteten holdt vi gående et par uker, før vi fikk beskjed om at vi skulle plukke opp kronprinsparet i Skibotn i Storfjord for å frakte dem til Alta.

Sonja og Harald som hadde giftet seg året før, nærmere angitt 29. august, var på sin første Norgesturné og reiste rundt i Finnmark for å bli hilset av folket. Jeg tror kanskje at de fortsatt husker denne begivenhetsrike turen med KNM HORTEN som i stor grad var bemannet av gaster som snart skulle dimmiteres og derfor hadde begynt å slappe av.

Det var en stor delegasjon som kom om bord i Skibotn. Fra mediaverdenen kom fotografen Bjørn Glorvigen fra billedbladet NÅ og en kvinnelig journalist som jeg ikke husker navnet på, men jeg mener at hun hadde en spesielt spiss nese og at hun stadig skrev om kronprinsparet.

Den dagen da de sto på kaia, var det kuldegrader og glatt, fordi snøen ble påvirket av fuktigheten fra sjøen.

Om bord hos oss hadde det vært store forberedelser de siste to ukene før de kom. Det måtte blant annet skaffes en trompetist som kunne blåse en kongelig fanfare, og denne kunnskapen fant offiserene hos en som hadde spilt i musikkorps da han gikk på skolen. Det var nok flere som innehadde denne kunnskapen, men betingelsen var at de som skulle fronte kronprinsparet måtte være urefset, og av dem var det få om bord på KNM HORTEN.

Offiserene måtte også finne ut hvem som skulle stille i en tolvmannsgarde som kronprinsen kunne inspisere. Her var også betingelsen at alle måtte være urefset. Derfor fant de til slutt frem til meg, enda jeg egentlig var for lav i forhold til de andre og dessuten ikke var trenet til slike ting.

Men tilbake til da kronprinsparet sto på kaia i Skibotn. Jeg sto akterut ved rekka og bak en ventil, slik at ingen i mottagelseskomitéen skulle se meg. Vi hadde nemlig fått advarsel om at vi ikke skulle være synlige for hedersgjestene.

Landgangen fra dekket og ned til kaia var dekket med skipets røde løper. Jeg ser fortsatt for meg kronprinsparet som sto der landgangen møtte kaia sammen med en av skipets adjutanter og to av deres oppassere. Oppe på dekket, rett ved der landgangen var festet til båten, sto vår kjære utplukkede trompetist som kanskje aldri hadde spilt trompet i slik kulde eller ikke husket hvordan det var å spille i kuldegrader. Den røde løperen, på sin side, hadde ligget på landgangen en god stund og det hadde antageligvis dannet seg en tynn ishinne under den, slik at den ikke lå så fast som den burde.

Idet kronprinsen satte først det ene benet og så det andre benet på den røde løperen, begynte den å gli. Hans Kongelige Majestet tok noen raske skritt forover, mens beina sklei bakover, raskere enn kroppen, men han klarte i siste liten å få tak i tauverket som fungerte som rekke på landgangen. Dermed slapp han å få blodig nese.

Samtidig som alt dette skjedde, løftet vår kjære trompetist sitt blåseinstrument mot himmelen, presset munnstykket mot leppene, og dermed frøs disse to delene sammen. Ut fra den store åpningen i blåseinstrumentet hørte vi noen gurglende lyder som ikke lignet på noen fanfare jeg hadde hørt tidligere, men han viste stor tapperhet og ble stående slik helt til kronprinsen med følge hadde kommet om bord og inn i varmen.

Trompetisten og kvartermesteren trakk seg deretter raskt inn gjennom en annen dør, trompetisten med blåseinstrumentets munnstykke fortsatt festet til leppene sine og kvartermesteren med et oppsperret blikk i et rødflammet ansikt.

–          ”Oppstilling. Garde. Gi akt”.

Det var nestkommanderendes stemme som hjallet over oss der vi tolv sto klar helt akterut, der det blåste som verst. Vi hadde fått beskjed om å stille i våre beste uniformer, med gevær. Mange av oss hadde ikke tatt i noe slikt siden rekruttskolen, og dette var uten trening eller annen forberedelse. Geværet var tungt, og vinden var ubehagelig sterk. Den kom fra den siden der den høyeste av oss sto. Jeg var den nest laveste og kjente at den rev og slet i geværet der jeg sto nest ytterst på babord side. Endelig kom kronprinsen. Vi hadde fått beskjed om at vi ikke fikk lov til å si noe annet enn JA, DERES MAJESTET eller NEI, DERES MAJESTET, og i begynnelsen gikk det fint. Kronprinsen sa ingen ting, bare stanset ved hver enkelt av oss og inspiserte, men da han var noe over midtveis stilte han det vanskelige spørsmålet.

–          ”Hvordan trives du, soldat?”

Jeg tenkte umiddelbart: ”Hva svarer han nå?”, men det var stille og kronprinsen bare sto og så, men så kom det:

–          ”Ja Deres Majestet, nei jeg mener Nei Deres Majestet. Jeg mener . . .”

Min sidemann til høyre for meg, klarte ikke å holde seg. Jeg følte at latteren hans presset seg på. Hele mannen ristet av undertrykt latter. Han mistet kontrollen over geværet som sakte veltet over mot mitt, men like før det ramlet over meg, tok han et skritt sidelengs mot meg og dultet til armen min, den armen som holdt geværet mot skulderen. Jeg klarte så vidt å holde igjen, men han som sto ytterst var ikke så heldig. Jeg var 173 centimeter høy, mens han var knappe 165 centimeter med et like stort og tungt gevær. Han snudde hodet mot meg, så forskrekket på geværet som var i ferd med å komme mot hans, og dermed skjedde det som ikke måtte skje. Smellet av en tung mauser som traff dekket fra halvannen meters høyde, hørtes godt. Alle snudde seg omgående mot ulykkesstedet. Nestkommanderende og kronprinsen også.

Ingen av oss stilte mer i garde, men så skulle vi snart dimmiteres. Så da så.

Resten av turen gikk som den skulle. Selv om vi hadde fått beskjed om å holde oss under dekk, fant vi ut at vi kunne oppholde oss på dekket helt akterut, uten å bli sett fra broen. Naturen rundt oss var et fantastisk skue. Vi ble fulgt av kanonbåter og torpedobåter, mens ubåtene som vi var moderskip for, måtte klare seg alene uten støtte.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan legge inn e-postadressen din nederst i høyre kolonne. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg. DETTE ER GRATIS.

KNM HORTEN med kronprinsparet ombord eskortert av kanonbåter og torpedobåter (april 1969)

KNM HORTEN med kronprinsparet ombord. (april 1969)