(25) Herregud. Er det disse som skal forsvare landet vårt? (mars 1969).

Svarta Bjørn

Dette skjedde i mars 1969:

–          Bjørn Wirkola satte den første verdensrekorden i den nye skiflygingsbakken i Planica med 156 meter 21. mars 1969 (hentet fra Wikipedia).

Tidlig i februar 1969 ankom vi Haakonsvern i Bergen fra Southampton etter å ha spydd oss over Nordsjøen. Ved kaia ble vi alle satt til hovedrengjøring for å få båten ren og luktfri, og mens vi var på det travleste, kom skipssjefen med følgende melding til oss to radiotelegrafister:

–          ”Dere får avløsning begge to”, sa han. ”KNM Alta skal inn i en seks måneders workup med andre NATO-land, og siden dere snart skal dimmiteres, har det liten hensikt at dere deltar i treningen”.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle til KNM Horten som var moderskip for ubåtene. Den var som snarest inne på Haakonsvern for å ruste seg opp for tur nordover, og to dager senere meldte jeg meg for kvartermesteren som var sjef for sambandsfolkene om bord.

Gjett om dette var forandring. Fra det lille radiorommet om bord i KNM Alta, ble jeg nå vist rundt i et radiorom som var på størrelse med en vanlig norsk stue og mye bedre utstyrt enn det jeg var vant med. Vi var fire radiotelegrafister om bord, to på hver vakt, så i sjøen gikk vi fire timer på og fire timer av. I tillegg ble rommet også brukt som oppholdsrom av to kryptografer og to signalgaster, så støyen var merkbart mye høyere enn om bord i lille KNM Alta der ingen andre enn oss to radiotelegrafister og skipssjefen hadde adgang.

Banjeren om bord var også mye større enn det lille tolvkøyers-rommet på Alta. Her var vi nitti mann med åpen luke opp til dekket. Rommet var alltid mørkt, fordi noen alltid skulle sove, så livet ble svært forskjellig fra det trivelige og intime samværet om bord i minesveiperen der alle kjente alle. Her var vi delt opp i avdelinger der vi som jobbet med samband holdt oss mye for oss selv.

Kort etter at jeg hadde meldt meg til tjeneste om bord i KNM Horten, var vi på vei nordover. Enda en gang hadde vi sagt adjø til venner og kjærester uten å vite noe om når vi kom tilbake, men slik var det å være marinegast der kameratskapet var viktigere enn alt annet.

Den første stoppen hadde vi i Narvik der vi skulle delta i Vinterfestivaluka. Vi skulle først og fremst delta i et opptog som representanter for den Kongelige Norske Marine og feire rallarene og rallarkokka Svarta Bjørn som var så sterk, men som allikevel døde tjueto år gammel av tuberkulose.

Vi ble fortalt av dem som kjente til Narvik, at denne uka var større enn syttende mai, og vi ”striglet” oss som best vi kunne til opptoget. Offiserene og kvartermestrene kommanderte hver sin avdeling. På vår høyre side gikk sambandskvartermesteren, og vi merket allerede på kaia at våre marinære skotøy ikke var tilpasset føret som var svært vinterglatt.

–          ”Er han litt på en snurr?”

Det var min sidemann som kommenterte tilstanden til vår kvartermester som kalte seg selv ”Kjempa i gata” selv om han var svært kort. Han pleide å være i godt humør, men ikke så godt humør som nå. De andre måtte jo se det vi så, men han ga de kommandoene han skulle:

–          ”Gaster! Gi akt!”

Han gikk langs rekken av unge gutter som sto vendt mot ham. Nå var vi alle på vakt. Vi så at han var litt i ubalanse når han vendte om. Så marsjerte vi oppover i byen der vi ble tatt i mot og tildelt plass i opptoget.

De fleste av de lokale var kledd i bunader, og mange av mennene hadde sorte klær med den tradisjonelle rallarhatten. Vi så Svarta Bjørn sittende på en stol høyt over toget. Hun var vakker og ble båret av flere menn med bredbremmede rallarhatter.

Det var både is og snø der vi gikk, og jeg kjente at det ikke var så lett å få feste for føttene når jeg marsjerte. Kvartermesteren gikk ved siden av oss. Jeg hørte at noen smålo. Dette hørte visst han også og snudde seg mot oss med granskende øyne uten å be oss stanse. Øynene hans var fuktige. Jeg så nå at han var skikkelig ”brisen”.

Gaten var smal der vi gikk, og stadig kommanderte han for å vise vår evne til å eksersere:

–          ”Gaster! Holdt!”

–          ”Gaster! Hvil!”

–          ”Gaster! Marsj!”

–          ”Gaster! Helt om!”

Det var en av disse gangene det gikk galt, skikkelig galt. Han kommanderte oss, og sekunder etter stoppet han selv, vendte nitti grader slik at han sto med ansiktet mot oss. Fortauet var tettpakket med folk slik at han ble stående med hælene mot fortauskanten som hadde en skråkant av is. Det hadde sikkert samlet seg en del snø som etter hvert hadde blitt til fast og glatt is. Vi som sto litt aktenfor ham, hadde ham i sidesynet, og så at han svaiet litt til siden og deretter bakover. Senere gikk alt veldig raskt.

Armene veivet, han snudde ukontrollert først den ene veien og så den andre veien, gjorde en liten piruett og dundret sidelengs i bakken. Uniformslua spratt av hodet hans og gikk kast i kast mot dem som gikk forrest. Der ble den liggende rett ved siden av en av offiserene som vendte på marinevis, plukket den opp og holdt den mot ham som fikk hjelp til å stable seg på beina av noen av tilskuerne.

Det var da vi hørte en gammel dame som var ganske høyrøstet, sikkert fordi hun var tunghørt:

–          ”Herregud, er det disse som skal forsvare landet vårt?”

Når vi senere snakket om dagene i Narvik under vinterfesten, så var det dette vi husket. Den gamle damen som formelig ropte ut:

–          ”Herregud, er det disse som skal forsvare landet vårt?”

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan legge inn e-postadressen din nederst i høyre kolonne. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg. DETTE ER GRATIS.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Bare noen tanker, Marinen, Mitt liv, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s