(10) Mombasa i Kenya sjarmerte meg fullstendig

Mombasa i Kenya

Når jeg tenker tilbake på de første årene til sjøs, dukker alltid Mombasa opp som en av de vakre byene, Mombasa i Kenya i 1966 eller 1967 da inderne styrte handelen og engelskmennene var fornøyd med de avtalene de hadde gjort med Jomo Kenyatta. Om bildene mine fra den tiden er riktig, spiller ingen rolle for meg. De gjør meg godt uansett.

Mombasa i Kenya sjarmerte meg fullstendig allerede første dagen jeg var i land. Jeg hadde nettopp lest en bok om Kenyatta og Mau-Mau-bevegelsen hans, da vi fikk vite at vi var ”bound for Mombasa”. Afrika, tenkte jeg, Afrika hadde jeg jo sett tidligere, og tankene mine sveipet innom vårt besøk i Tema i Ghana. Ingen spesielle gode forhåpninger om et hyggelig besøk.

Jeg tok feil, aldeles altfor mye feil.

Dette var i 1966 eller 1967, bare tre eller fire år etter at engelskmennene hadde gitt fra seg styringen til selvstyremyndighetene med Jomo Kenyatta som folkevalgt president. Det var noe ved denne mannen som fascinerte meg sterkt uten at jeg kunne sette fingeren på akkurat hvorfor. Uansett gjorde det jeg hadde lest, at jeg ikke dømte byen Mombasa nord og ned før jeg hadde vært i land.

De andre om bord hadde mye å gjøre den første dagen, så jeg gikk i land alene etter lunsj. Drosjene kjørte stadig langs kaiene i håp om å finne en eller annen potensiell passasjer, og jeg hadde kanskje flaks da ”min drosjesjåfør” dukket opp. Han slapp meg av i byens hovedgate, og før jeg satte beina på gaten, spurte han om jeg skulle på land senere på dagen, og hvis jeg ville, kunne han hente meg og vise meg litt rundt. Mannen virket svært åpen, og det tillitsvekkende smilet hans gjorde nok sitt til at jeg raskt takket ja.

Da jeg denne dagen sto alene i en av byens hovedgater, etter at han hadde sluppet meg av, og så de vakre husene som lå langs en bred gate som var omkranset av flotte grønne trær, var jeg fortapt. Det eneste som forstyrret bildet var de benløse tiggerne som kjørte langs fortauene på sine finerbrett med påmonterte småhjul. Dette hadde jeg ikke sett før, og jeg kan fortsatt se dem for meg når jeg lukker øynene, der de triller bortover fortauene mens de holder hendene ut med håndflatene opp i håp om å få et lite tilskudd til livets opphold.

Vi ble liggende i Mombasa et par uker, og dette ga meg store muligheter til å utforske byen sammen med drosjesåførvennen min og søsteren hans som jeg ble kjent med den første kvelden. Hun var på min alder og smilte meg i senk da vi ble presentert. Under det bredt smilende ansiktet så jeg en slank kropp dekket av en hvit bluse, hvitt foldeskjørt, hvite halvstrømper og sorte sko.

Dagene gikk unna som en røyk sammen med de to.

Det var henne og min drosjesjåførvenn som fikk reddet meg unna den eneste kvelden jeg ble utsatt for en som ikke likte hvite. Jeg husker ennå ropene i en mørklagt gang mellom baren der hun jobbet bak bardisken og gaten. ”Hey whitey”. Hun kom stormløpende ut fra åpningen i bardisken mens hun ropte ut til broren som hadde holdeplass rett utenfor, og plutselig ble jeg revet ut av gangen av broren som dyttet meg inn i bilen sin og kjørte.

Vi hadde også et par dager med bilen hans ute i bushen der det i dag er nasjonalpark. Det er kanskje ikke tillatt nå, men dette var en periode da alt var i forandring etter at engelskmennene hadde gitt fra seg koloniherredømmet til Kenyatta som ble Kenyas første president i 1964.

Jomo Kenyatta var en stor helt for mange av oss som var opptatt av rettferdighet og likestilling. Han ledet Mau-Mau-bevegelsen, og til tross for at han var ansvarlig for at en del hvite, spesielt farmere, ble drept, var han åpen for at de samme farmerne fortsatt kunne drive farmene sine etter at landet ble selvstendig.

Hver ettermiddag kom min drosjesjåførvenn og hentet meg. Etter hvert spurte de andre om bord om jeg hadde tenkt å bli igjen i Mombasa. I så fall måtte de bestille ny ”gnist”. Jeg må i mitt stille sinn erkjenne at jeg tenkte på mulighetene.

De neste gangene vi kom til Mombasa, stilte drosjesjåførvennen min opp på kaia og tutet på meg, og i et par år etterpå kom det faste brev med elefantfrimerker til rederiet for videresending til meg. Jeg fikk kommentarer til disse brevene i mange år etterpå. Det var enkelte på rederikontoret som syntes at det var temmelig eksotisk med private brev fra Kenya.

Den første dagen da vi ankom Mombasa startet litt spesielt. Vi kom inn en ettermiddag og ble anvist til å ligge på ”reia”. Mens vi lå der kom en av våre egne stykkgodsbåter inn med flagget på halv stang. Jeg tror det var Thorsriver som hadde Mombasa som fast anløpshavn. Skipperen oppdaget at flagget hang midtveis og trodde de hilste med det ved å heise dette opp og ned og hilste derfor tilbake på samme måte. Dette var selvfølgelig lite heldig når THORSRIVER hadde flagget på halv stang, fordi de hadde mistet en mann som hadde falt ned i lasterommet og omkommet.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s