(3) Skyting i Boston

Boston Tea Party

Året var 1966, det var sommer, jeg var nitten år og i ferd med å bli voksen og ta ansvaret for meg selv. Hittil i livet mitt hadde mor og far hatt en viss innflytelse, selv om jeg i min iver etter å klare meg selv, i størst mulig grad hadde klart meg økonomisk. Det var mange år siden jeg hadde mottatt lommepenger, selv om mor og far absolutt hadde råd til det. Jeg hadde jobbet hardt hver sommer og kjørt Tønsbergs Blad i avisens vanskeligste morgenrute, fordi den var særs godt betalt.

Nå var jeg klar for å stå helt på egne bein, på alle måter. Verden ventet på meg der ute. På rederikontoret hadde de fortalt at det var ti norske og førtien kinesere om bord. Jeg skulle bli en av de ti norske og reise ut til båten sammen med overstyrmannen Rolf Døvik fra Horten.

Den dagen jeg skulle reise, var jeg klar mange timer før drosja fra Sandefjord ankom Ellingsvei på Sem. Å si morna var vanskelig, mye vanskeligere enn jeg hadde forberedt meg på. Jeg skulle være borte i to år, og broren min som var tretten år, ville være femten når jeg kom hjem.

Da vi kjørte ned til Sørlandske hovedvei mot Horten der vi skulle hente Døvik, følte jeg meg lettet, svært lettet. Klumpen i halsen ga seg heldigvis fort. Nå var det bare en stopp før Fornebu flyplass. Jeg hadde aldri flydd før og heller ikke vært lenger av sted enn til Sverige. Nå skulle jeg i løpet av noen få døgn sitte om bord i et fly i mange timer, oppleve Boston i USA, komme om bord i en stor båt for første gang, treffe kinesere for første gang og styre med en radiostasjon uten å ha en lærer ved siden av meg. Skremmende? Nei, egentlig ikke, men veldig spennende.

Drosja stoppet utenfor et hus i Horten. Rolf Døvik kom til syne sammen med kona og sønnene sine. Jeg gikk ut for å hilse på. Det var ingen snufsing eller gråt. Dette hadde denne familien gjort før, de hadde tatt farvel mange ganger. Døvik var stø, med stor mage og noe brumlende stemme. Han virket svært trivelig, noe han viste seg også å være, akkurat som kona hans. Hun kom om bord noen måneder senere som passasjer, og viste seg raskt å være en svært moderlig type som helst ville styre med alle.

På Fornebu gjorde jeg som Døvik. Han viste vei, jeg fulgte anvisningene, og etter få timer satt vi om bord i flyet som lettet uten at det gjorde spesielt inntrykk på meg. Turen over ”dammen” eller Atlanterhavet var slitsom. Alle røkte, også jeg. Jeg fikk vansker med å puste og vondt i hodet og var svært fornøyd da vi landet i Boston etter ni timer i luften.

Det hadde vært varmt da vi reiste hjemmefra knapt et halvt døgn tidligere, men her var det varmere, og luften føltes mye tettere. Ikke så frisk som hjemme, men så var vi jo også i en større by. Boston Tea Party, tenkte jeg.

–          ”Vi er ikke langt nord for New York”, sa Døvik da vi ankom hotellet der vi skulle bo. ”Nå må vi ha litt mat. Lobster skal vi ha. En førsteklasses lobster og etterpå skal du få oppleve en amerikansk pub. Der får du smake Budweiser, serru, og det er American beer på øverste hylle”.

Alt var nytt og annerledes, men jeg kjente meg raskt friere enn noen gang tidligere, med mer luft under armene. Slik føltes det i  hvert fall. Hjemme på Sem føltes allerede nå, før jeg hadde vært borte et døgn, noe som var veldig lenge siden.

–          ”Her kunne jeg bodd”, sa jeg til Døvik.

–          ”Sånn er’re bestandig”, svarte han. ”Etter hvert blir det mer og mer sånn at det er her ute vi hører til. Hjemme er noe som har med ferie å gjøre, noe som ikke er helt normalt”.

Lobster hadde jeg aldri smakt, men det var svært godt, Budweiser-ølet likeså. Vi fikk det servert i høye glass, glass som jeg aldri hadde sett tidligere. De lignet på en vase, smale nedentil og videre etter hvert som jeg førte fingeren oppover langs siden. Døvik klappet seg på magen. Han så svært fornøyd ut og rød i ansiktet.

–          ”Nå skal vi på pub, gnisten”, sa han, ”og i morra skal vi snakke med agenten for å finne båten. Kaiene her er svære serru, ikke sånn som bryggene i Tønsberg og Horten”.

Det var første gangen noen hadde kalt meg gnisten, og jeg husker at jeg likte det. Pub-besøket var noe helt annet. Det var første gangen at jeg satt på en barkrakk, og flere ganger holdt jeg på å skli av det lille setet som var så høyt oppe.

Døvik hadde blitt stille. Han tenker vel på dem hjemme, tenkte jeg. Sønnene hans var ikke eldre enn Roar, broren min, og han ville ikke komme hjem før etter halvannet år, han heller. Jeg husker at jeg betraktet alt rundt meg. Alt var så nytt, så fremmed og allikevel likte jeg det godt.

–          ”Shooting”.

Døra til puben ble revet opp og noen ropte inn i lokalet der vi satt. Jeg forsto det ikke, men alle løp ut på gaten og vekk fra puben. Døvik tok tak i meg og dro meg med seg samme veien.

–          ”Hørte du det ikke?”

–          ”Hva da?”

–          ”Skyting. Det er sikkert noen som har skutt noen i nærheten. Derfor løp vi”.

–          ”Åh”.

–          ”Når sånt skjer, må vi bare komme oss vekk. Ellers blir det bare trouble”.

–          ”Men politiet da”.

–          ”Police’n? Bare trouble!”

Døvik sa det på en måte som gjorde at jeg skjønte at han visste hvordan det var. Han hadde vært sjømann i mange år og opplevd litt av hvert.

Plutselig ble jeg veldig trett. Jeg hadde vært oppe mange timer. En hel dag pluss ni timer, det blir mye når jeg i tillegg hadde flydd for første gang, spist lobster og drukket Budweiser i en amerikansk pub for første gang og rømt fra noen som drev og skjøt midt i byen.

Da vi sa god natt og gikk til hvert vårt hotellrom, tenkte jeg på morgendagen da vi skulle lete etter Thorsholm, og jeg skulle treffe dem jeg skulle leve sammen med i mange måneder eller kanskje mer enn to år, men det får vi tenke på i neste kapitel.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s