(2) Året på radioskolen.

Thor Dahl-bygget (lånt fra bjorvik-haugen.no)

Året på radioskolen startet med en introduksjon av hovedlæreren. Han fortalte om fagene, hva vi skulle lære, hvordan vi skulle lære og hva vi kunne forvente av resultater.

–          ”Det blir ikke mange av dere som klarer eksamen i første omgang”, fortalte han, ”men dere får flere muligheter til å kontinuere fra høsten. Vi skal lære om ting som ikke finnes lenger og ting som finnes. Slik er pensumet i radioteknikk. Morse er hjernevasking. Når dere sitter og tar imot meldinger, vil det hende at dere sitter og tenker på andre ting, men allikevel vil dere ta imot og skrive ned. Så gode vil jeg at dere skal bli”.

I løpet av den første uken fikk jeg en oversikt over mine medelever. Jeg hadde trodd at jeg var den eneste uten erfaring fra sjølivet, men slik var det ikke. Jeg trodde også at det stort sett var gutter som gikk på denne skolen, men der tok jeg også feil. Omtrent halvparten av oss hadde null erfaring med det å være om bord i skip, og det var flere jenter i klassen.

Sending og mottaking med morsenøkkel var som læreren fortalte den første dagen, en slags hjernevask og terping, og radioteknikken besto av pugging, pugging og atter pugging.

–          ”Etter jul”, sa læreren, ”begynner alt å falle på plass for de fleste. I mellomtiden må dere pugge, slik at dere slipper å repetere alt når dere begynner å forstå.”

Alt fungerte slik som lærerne sa, og da våren og eksamen kom, befant jeg meg blant dem som hadde bestått og fikk utlevert det sorte sertifikatet med gullskrift, radiotelegrafistsertifikatet som jeg ennå, førtifem år senere, har liggende i skuffen selv om det ikke lenger har noen betydning.

Jeg var nitten år gammel og utdannet radiotelegrafist uten å vite hva som lå i dette yrket. De som hadde vært til sjøs, hadde bidratt lite til kunnskapsheving hos oss landkrabber, så jeg var temmelig blank da jeg presenterte meg for to av Tønsberg-rederiene. Mottagelsen der var slapp, og jeg gikk ut fra begge kontorene uten å ha fått antydning til napp.

Da dukket det opp, noe av det jeg hadde overhørt under skoleåret. To av klassekollegene var fra Sandefjord, og disse hadde snakket om rederiene Thor Dahl og Anders Jahre som om de skulle være større enn noe annet som fantes på denne jord. Morfar hadde seilt som stuert for Anders Jahre, og for han hadde Anders Jahre og Churchill samme status, og begge var større en Gud, mente morfar som ikke trodde på noe annet enn det han kunne se, men det var Thor Dahls rederi som hadde festet seg hos meg. Klassekollegene hadde fortalt at båtene alltid var rene og uten rust. De var vakre. Lys grå med hvite bygninger og en hval i skorsteinen. De hadde også fortalt om båtene Thor I og Thorsgaard som gikk mellom Stillehavsøyene.

Dagen etter satt jeg på toget fra Sem til Sandefjord. Da jeg gikk av på jernbanestasjonen i Sandefjord, spurte jeg meg fram og fant lett fram til Thor Dahls rederikontorer nede ved bryggene. Huset virket gedigent og noe skremmende, men den uanselige døren midt på dempet dette inntrykket noe. Da jeg sto foran den og pustet dypt inn, var jeg klar. Antiklimaks. Innenfor så jeg en enkel trapp rett foran meg og til venstre fant jeg en dør med mattstripete glass. Eivind Andersen Reisebureau leste jeg og åpnet den. Foran meg smilte en mann med hareskår:

–          ”Ta trappen opp til annen etasje og døren inn til høyre”, sa han. ”Der finner du noen du kan snakke med”.

Jeg gjorde som han sa, og noen minutter senere banket jeg på døren og fikk et ”kom inn” som svar. Jeg åpnet den og ble stående foran en mørk disk som laget et skille mellom kontoret og dem som kom inn. Rommet var stort med vinduer langs hele den andre siden fra der jeg sto.  Ved vinduene så jeg to store skrivebord. Ved det ene satt en ung mann som reiste seg og kom imot meg. Det andre skrivebordet var tomt. Til høyre så jeg et glassbur der en mann satt bøyd over noen papirer.

Jeg presenterte meg og mitt ærend og la det nye sertifikatet på disken. Han tok det med seg inn til mannen i glassburet. Han reiste seg opp, rettet på brillene sine slik at han kunne se over dem og så mot meg. Jeg så at de snakket sammen og hørte ordene som skaffet meg min første jobb.

–          ”Vi sender’n til Fredrik”, sa mannen i glassburet, mannen som jeg senere lærte å kjenne som Harald Dolven. Han var sjef på dette kontoret der de jobbet med å skaffe folk til båtene. Flere år senere hadde jeg et vikariat på dette kontoret, men det visste jeg ikke da jeg som nittenåring sto med mitt nytrykkede sertifikat og spurte etter jobb.

Han som de kalte Fredrik het egentlig Hans Fredrik Corneliussen jr. Han hadde fast jobb på mannskapskontoret hos Thor Dahl, men var nå om bord i MT Thorsholm for å holde vedlike radiotelegrafistsertifikatet sitt.

Nå ble en lem i disken løftet til side, og jeg ble tatt i hånden og ønsket velkommen som medarbeider i rederiet AS Thor Dahl. Nå gikk alt raskt. Telefonsamtaler ble tatt. Legetime og pass ble bestilt, jeg ble sendt opp til sjømannslegen, jeg tror han het Næss, og før dagen var over, var alt ordnet. Det eneste som manglet var visum til USA.

–          ”USA?”, spurte jeg.

–          ”Du skal til Boston i neste uke”, sa Harald Dolven som hadde kommet ut av glassburet sitt.

–          ”I morgen kommer Ormen Lange og henter deg der du bor. Den kjører deg og noen andre til ambassaden i Oslo. Der må dere vente til alt er i orden. Vi har litt dårlig tid, så du kom i grevens tid”.

–          ”Nå blir Fredrik glad”, avsluttet han i det jeg gikk ut av døra.

Da jeg kom hjem til mor og far og fortalte at jeg skulle reise til Boston uken etter, ble de tause. Ingen av dem hadde vært om bord i fly, heller ikke vært lenger borte enn i Sverige og Danmark. Overraskelsen ble ikke mindre da Ormen Lange rullet opp utenfor huset hjemme. Det var en lang limousin av den amerikanske typen, en biltype som ikke akkurat var vanlig her hjemme. Jeg mener å huske at den var blå.

Flere detaljer husker jeg ikke, annet enn at vi brukte hele dagen i den amerikanske ambassaden. Få dager senere ble jeg hentet av en Sandefjordsdrosje som skulle kjøre oss til Fornebu, men det er et annet kapitel.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s