–          ”Gratiskonsert på Midtåsen!”

–          ”Å, sier du det?”

–          ”Skal du?”

–          ”Jeg vet ikke, skal du?”

–          ”Ja, jeg og kjærringa. Skal vi dra opp sammen?”

–          ”Ja, kanskje! Skal spørre gubben. Nei, forresten, det kan jeg bestemme, og jeg sier ja”.

–          ”Hvem spellær?”

–          ”Jahn Teigen, han er bra, ikke sant, både for barn, ungdom og voksne. Den gamle mannen”.

–          ”Gammal? Han er på vår alder!”

–          ”Jeg mener at han bare ser gammal ut”.

–          ”Åh!”

Så er vi på vei. Fire mennesker på hver sin sykkel med sammenleggbare stoler på bagasjebrettet og mat og kaffe i ryggsekkene. Ringveien fra Bugården over Mojordet, gjennom Flintabyen på Mosserød og endelig er vi ved Jahreporten. Her er det slutt på tråkkinga, men syklene kan bli med oss opp til huset til Anders Jahre.

–          ”Onkelen til Odd Studsrød, en ungdomskamerat var privatsjåfør for Anders Jahre. Odd var her oppe på Midtåsen som barn”.

–          ”Var det tillatt med barn der da?”

–          ”Jeg vet ikke. Han var her i hvert fall”.

Vi triller syklene videre i flokken av andre mennesker oppover bakken, noen med sykler og andre uten. Endelig ser vi huset som er Arnstein Arneberg tegnet, han som også var med og tegnet Rådhuset i Oslo. Her er det sykkelstopp. Vi må parkere mellom trærne. Strikkene som holder stolene på plass fjernes og legges i en av ryggsekkene.

Vi runder huset og ser scenen:

–          ”Fytterakkærn, så mange mennesker allerede, enda det er en halv time til Roger Bekkevoll skal varme oss opp!”

Vi finner til slutt plass til de fire stolene våre foran noen som smilende bekrefter:

–          ”Klart det er plass!”

Og så sitter vi da, i et søkk i terrenget, men vi ser scenen ok, i hvert fall foreløpig. Bente byr på nybakte rundstykker. Skikkelig gode med skinke og ost. Og så begynner Roger Bekkevoll med sin grove bluesrøst. Jeg har ikke hørt ham før, men liker det jeg hører. Sympatisk fyr. Takker for at han har fått lov til å komme og ønsker oss velkommen til Kjerringvik dagen etter.

–          ”Hva er det i Kjerringvik? Blueskonsert?”

–          ”Jeg vet ikke, jeg?”

Ordføreren viser seg stadig på scenen for å få oss til klumpe oss sammen.

”Mange trykker på for å komme inn”, sier han, og vi ser rundt oss for å se hva andre gjør. Noen lirker litt på seg, men blir stort sett sittende der de er.

Roger Bekkevoll har forlatt scenen, og vi venter på Jahn Teigen. En dame ved siden av meg forteller til barna sine at vi venter på en gammel mann.

”Gammel mann”, sier jeg til Inger Johanne, han er jo to år yngre enn meg. Jeg husker ham fra Tønsberg, hjembyen min, alltid i rask marsj. En raring, tenkte jeg den gangen, men så visste jeg jo ikke hva han skulle vise seg å bli. Jahn Teigen, et ikon i Tønsberg. Alle ikoner starter vel som litt annerledes enn de fleste, og Jahn Teigen var synbar i Tønsbergbildet.

Nå begynner noen å rope: ”Teigen, Teigen, Teigen”, og det betyr vel at han er på vei, men ingen ting skjer. Ordføreren er igjen oppe på scenen og anmoder oss om å tette lukene slik at det blir plass til flere. Nå vil han at vi skal stå.

”Ingen har krav på å sitte”, sier han. Vi ser på nytt rundt oss og finner at vi kan trekke oss litt bakover. Dermed blir det plass til tre stoler til, men ingen tar denne plassen enda vi sier fra til flere.

Damen ved siden av meg, hun som fortalte sin sønn at Jahn Teigen er en gammel mann, trekker seg mot den ledige plassen sammen med sine to sønner, og dermed blir det plass til flere der hun sto.

Endelig ser jeg en liten og krokete mann med hvitt skaut komme nedover den åpne passasjen mot scenen. Jeg ser egentlig bare skautet, men det er Jahn Teigen, mye mindre enn jeg kan huske ham.

–          ”Så krokete han har blitt”, sier jeg.

Konserten begynner. Folk reiser seg opp og klapper sammen stolene. Jeg står i en fordypning i plenen nedenfor huset og ser ganske lite. Noen glimt får jeg, men det er ikke så viktig. Jeg har jo sett ham før, og kan bruke tiden til å betrakte dem rundt meg. En roper: ”Jeg elsker deg, Jahn”. Mange snur seg mot stemmen. Det er jo en mannsstemme. Vet han ikke at Jahn Teigen er en mann han også?

–          ”Kanskje han liker menn”, svarer Inger Johanne.

”Der er Lars Kløv”, sier jeg til henne. Lars ser at jeg vinker og vinker smilende tilbake.

På høyre siden av meg ser jeg to elektriske rullestoler. De har også fått plass – det liker jeg godt. Funksjonshemmede, funksjonsfriske, barn, ungdommer, voksne, velvoksne, kvinner og menn. Alle har et forhold til vår egen Jahn Teigen som har problemer med stemmen på grunn av astma og det fuktige været.

–          ”Er det ikke mannen til Gunvor og Geirs Vibeke som er batterist?”

Inger Johanne har visst sett det:

–          ”Vibeke er også med!

Nå ser jeg det også. Vibeke er en av de to damene som korer Jahn Teigen. Hun står litt bak, men er ganske tydelig, denne vakre unge damen.

Konserten er over, og vi samler sammen vårt pikkpakk. Været har vært typisk norsk akkurat som Jahn Teigen er norsk. Sol, overskyet og regn, men når jeg ser rundt meg så har ingen tatt skade. Alle smiler og virker fornøyd, mens vi alle beveger oss opp mot huset, rundt huset og mot syklene våre. Det er ganske mørkt inne blant trærne.

–          ”Finner dere ikke syklene?”

Jeg ser rundt meg. Yngve, Vibekes onkel, smiler. Han har funnet sykkelen sin.

–          ”Familien var flink!”

Han nikker og smiler.

Vi er endelig nede ved Jahreporten og sykler i godt driv hjemover. Jeg tar veien om Neptunsvei 16, det første hele huset Inger Johanne og jeg bodde i. Det er og blir liksom litt vårt selv om vi aldri har eid det, men vi bodde der et helt år. Så det så.

Klokken tjueto skiller vi lag. Vi fire. Ved Bugården kirke. Vi var alle fornøyd med kvelden.

Tusen takk til: Bente Bjønness, Erik Bjønness, Inger Johanne Stiklestad Rønning og meg selv Terje Rønning.