Her i Sandefjord fortsetter kampen om Pindsle som forretningssenter. Pindsle ligger fem minutters gange fra heimen vår, så vi er veldig for, og handelsstanden i sentrum er mot.

Katastrofen på Haiti har nesten helt forsvunnet fra avisspaltene. Dessverre. Vi fikk takkebrev fra Leger Uten Grenser i går. Svært informativt. Hvem visste at de drev tre sykehus med åttehundre lokale og internasjonale helsearbeidere da jordskjelvet kom. Allerede første døgnet ble ettusen pasienter behandlet. Vi kommer garantert til å fortsette å sende penger til denne organisasjonen.

Debatten om sykefravær fortsetter. Jeg ville håpet at arbeidsgiverne måtte gi en skriftlig erklæring om det de har gjort for at medarbeideren skulle holde seg på jobb ved hver mottatt sykemelding. Jeg vil tro at mange ville fått hakeslipp. Min arbeidsgiver sa: ”Du har gjort en flott jobb, men vi må tenke økonomi. Når du kommer tilbake, vil du bli permittert og deretter sagt opp”.

Ettårig kontorlærlingeskole, skolekultur og pent antrekk.

En dag kom svaret fra kontorlærlingeskolen. Jeg hadde fått skoleplass. Siden dette var det siste alternativet, hadde jeg tidlig hatt på fornemmelsen at det var der jeg skulle gå i ett år.

Skolen hadde lokaler i aulaen ved Vestfold fylkesmuseum, og den første dagen skjønte alle at denne skolen nok var annerledes enn de andre vi hadde erfaring fra. Lærerne gikk med dress og slips unntatt han vi hadde i regnskapslære. Han var opprinnelig engelsk og hadde tweedjakke og røkte pipe. Alle lærerne signaliserte at det var forventet at vi også skulle være pent antrukket, og i løpet av få dager gikk jentene i drakt og guttene med jakke og slips eller dress. Tiltaleformen var etternavn, både elevene imellom og fra lærer til elev.

Skoleledelsen var opptatt av at skolekulturen skulle være preget av moden vennlighet. Vi var jo voksne syttenåringer. Noen var eldre, men syttenåringene var nok i flertall.

Vestibylen var oppholdssted i pausene. Der var det satt ut bord og askebegre for dem som røkte. De som ikke røkte fra før, lærte kunsten her.

For meg var lokalitetene kjente. Det var i dette bygget jeg hadde gått på Gerd Bøe og Frida Strøms danseskole, og det var i de selvsamme lokalene vi nå skulle arrangere skolerevy. Jeg var med i et innslag der Johnsen med frue og jeg spilte luftgitar og parodierte Beatles med sang og tekst. Og jeg som ikke var spesielt glad i Beatles og heller ikke verdens beste sanger. Scenen var bord som var satt inn til hverandre og hele tiden truet med å velte. Opptredenen satt visst godt. Rektor lo så han mistet brillene og deretter tråkket han på dem.

Skolen var ettårig og skulle føre til en eller annen kontorjobb hvilket jeg ikke var interessert i, så da sommeren kom og jeg var tilbake til sommerjobb på kassefabrikken til Glenne, var jeg usikker på hvor livet skulle føre meg videre. Eller kanskje jeg skulle ta styringen selv. Problemet var bare at jeg ennå ikke visste hva jeg skulle bli.

Da det gikk mot slutten av sommerferien sier den av kameratene mine som hadde begynt på gymnaset: ”Du Terje, faren min var radiotelegrafist til sjøs før han ble skipper, og han sier at han tjente godt”. Jeg tenkte at dette måtte jeg undersøke og gikk opp til brakka der Glenne hadde kontoret sitt. Etter kort tid kom han ned der jeg sto og spikret kasser. Han fortalte at skolen het Radioskolen ved Tønsberg Navigasjonsskole.

Hva jeg gjorde? Det forteller jeg om en annen gang.