Bugårdsdammen i dag tidlig. Det er den andre gangen snøen har lagt seg i år. I går var dammen islagt og isen viste gjenskinn av lampelysene, mens gjenskinnet var mye mattere i dag. Endene har trukket litt lenger ut i dammen. Det er rart de ikke fryser i hjel? Jeg ser ned på joggeskoene mens jeg løper. Snøen står som en sky rundt dem. Jeg snurrer rundt min egen akse bare i behag. Uten disse gå-jogge-løpe-turene tidlig på morgenen tror jeg at jeg ville gått i frø. Trening på et treningsinstitutt som E2 er greit nok, men frisk luft ved sekstiden om morgenen er fabelaktig. Det gir et skikkelig puff for resten av dagen.

I går trengte jeg hjelp til nedbæring av sengesofa til Isabelles gamle rom i kjelleren, og min bror sier aldri nei når jeg spør. Til gjengjeld laget Inger Johanne middag for ham og hans samboer og min mor. Svinestek med surkål. Lukten var ikke helt lik julaften, men ganske nær.

Jeg begynner plutselig å tenke på Jon Eddy, min tremenning, nabo og kamerat som jeg ikke har sett på mange år. Vi er tilbake til tiden rundt 1950, og vi var begge i førskolealder:

Tremenningen min og vårt første møte med Nøkken

Når jeg legger meg ned på sofaen og lar tankene flyte bakover i tiden, helt tilbake til da jeg var liten gutt på gården til mormor og morfar på Nøtterøy, ser jeg meg selv som en mørkhåret og kanskje noe utrygg gutt som beundrer sin ”racer” av en tremenning som også er hans beste kamerat og nærmeste nabo.

Jon Eddy var det motsatte av meg. Mens jeg var klosset og tung, var han spretten, liten og lett. Hans noe pistrete lyse hår og tette lille kropp med et verdenskart på brystet. Dette kommer fra den gangen han klarte å rive ned en kjele kokende vann fra komfyren. Vannet traff den lille kroppen og laget dette kartet. Jeg tror Jon Eddy var litt stolt av det.

Han gjorde alt det som gutter skal gjøre, mye bedre enn meg. Turn og skihopp var hans greie. Han var forturner i Tønsberg Turn under kaptein Jens Eeg og torde hoppe i de bakkene som de fleste på vår alder unngikk. Jeg var tyngre og mer skeptisk til disse dristige aktivitetene.

Når Jon Eddy og jeg lekte, ble jeg alltid hengende etter, og når vi sloss, ble jeg helst liggende. Det var tryggest. Morfar pleide å si: ”Bare vent til Terje får satt seg på ham; da er han ferdig”. Morfar var ikke akkurat av den lette typen selv, så han så nok noe i meg som lignet ham selv.

I disse første årene av mitt liv, var Jon Eddy alltid med. Det var sammen med ham jeg fant Nøkken i bekken nedenfor gården. Vi lærte at vi måtte holde oss unna denne, og Nøkken var den som gjorde bekken farlig. De voksne fortalte aldri hvordan han så ut, denne nøkken, så det var fantasien vår som lagde de bildene vi hadde av ham i hodene våre, og de bildene var mange, så hvilke skulle vi velge som det sanneste. Den eneste muligheten var å lete etter Nøkken – uansett hvor farlig dette var. Stadig var vi nede ved bekken for å se etter ham, og en dag gjorde vi den store oppdagelsen. Jeg mener at de var meg som så den først. Jeg ropte på Jon Eddy: ”Der er’n Jon Eddy. Ser du’n?”

Vi løp opp til gården og lette etter noen vi kunne fortelle det til, og det ble mormor som ble med. Hun sto mellom oss, litt foran, mens vi trakk oss litt bak henne slik at hun kunne ta hånd om denne fysakken som var farlig for oss små. Mormor så og nikket: ”Ja, der er han. Det er godt han ligger stille. Han er sikkert mett akkurat nå, men hvis jeg var dere, ville jeg holdt meg borte, for plutselig er han sulten og da – – -”. Hun sa ikke mer, og vi fant det best å holde oss borte fra bekken en god stund etter dette.

Bilder fra Bugårdsdammen i 1975, året da Isabelle ble født