Historien om Skogmann (kapitel 24)

Den lille småbyen langt nord begynte å våkne til liv. Renovasjonsbilene og avisbudene våknet først. De skramlet med søppeldunker og postkasser og vekket menneskene som så ut av vinduene sine og betraktet regndråpene som kom fra oven. De uffet seg før de gikk på badene for å gjøre seg klare til en ny dags aktivitet. I kjøkkenene luktet det nytrukket kaffe, og i noen luktet det også ristet brød eller dampende havregrøt.

Ikke alle gjorde som disse. Ikke etterforskeren. Han satt på et fly på vei til Italia, til Napoli. For noen dager siden hadde han fått tak i en kriminaljournalist fra en løssalgsavis. De to hadde hatt en mange timers samtale. De hadde byttet informasjon, og etterforskeren hadde fått innsikt inn i en verden han bare hadde ant at eksisterte.

–          ”Alt henger sammen, skjønner du!”

 –          ”Hvis dere i avisen vet, da vet vel politiet og politikerne om det? Hvorfor gjør da ingen noe med det?”

Journalisten hadde trukket på skuldrene.

–          ”Vi er vel kanskje redde”.

De to hadde blitt enige om å holde kontakten. Uten å si det endte samtalen med en avtale om gjensidig samarbeid. Journalisten var i gang med en bok om organisert kriminalitet og etterforskeren ville bare ha tak i informasjon om hvor han holdt til, den tidligere salgssjefen i det lille firmaet i den lille byen. Så snart han visste adressen, ville arbeidet hans være over. Da kunne han reise tilbake til den lille byen, levere fra seg rapporten og gi fra seg adressen til den daglige lederen i det lille firmaet og motta en god slump med penger.

–          ”Coffee or tea?”

Det var en av flyvertinnene, den samme som hadde gitt ham pappesken som inneholdt den kjedelige flymaten som alle flyselskapene etter hvert hadde gått over til. Hun hadde det travelt, men smilte allikevel hyggelig ned til ham der han satt fast i setet med setebeltet på, slik stemmen i høyttaleren hadde anbefalt.

Kanskje hun hadde servert ham, morderen, han som han lette etter. Han følte med sikkerhet at han hadde reist denne veien. Han været det akkurat som ei bikkje. Han følte at han kjente eimen av mannen som han fikk betalt for å finne akkurat som om lukten hang igjen etter ham i flyet etter at han hadde forlatt det. Han visste at han ville finne den han søkte, men han visste også at han trengte hjelp, og den ville han få så snart han landet på flyplassen i Napoli. Det hadde journalisten ordnet med.

–          ”Slike folk har forbindelser overalt”, tenkte han, ”også på det stedet han skulle”.

Men det var bare han som kjente identiteten til mannen han skulle lete opp, men bilder hjalp, og det var et slikt som skulle føre ham fram til morderen.

Han presset inn knappen som løsnet seteryggen slik at han kunne skyve den bakover, og la seg godt til rette for å døse seg fram til Napoli.

Han våknet med et rykk av at mannen på hans venstre side ristet i ham.

–          ”Jeg tror du drømte noe fælt”, sa han smilende mens han fortsatt holdt i skjortearmen hans. ”Du ynket og slo rundt deg. Går det bra nå? Ernst Mortensen heter jeg”.

Han slapp skjortearmen og rakte fram den samme hånden. Etterforskeren smilte og tok i mot hånden med sin.

–          ”Jeg drømte at noen kvalte meg”, sa han med et noe beskjemmet smil.

–          ”Det må være farlige ting du jobber med?”, spurte medpassasjeren.

–          ”Neida, jeg driver med etterforskning. Leter etter folk og slikt. Ikke noe farlig”.

–          ”Er det derfor du skal til camorraland?”

–          ”Kjenner du til camorraen?”

Medpassasjeren rakte frem en bok han hadde liggende på fanget. Etterforskeren tok den imot og leste tittelen GOMORRA som sto skrevet med store bokstaver på bokens forside.

–          ”Hvem har skrevet den?”, spurte han og besvarte spørsmålet selv, ”Roberto Saviano, et flott og velklingende navn”.

En stund ble de sittende å snakke om italienske navn inntil temaet var utdebattert, og de falt til ro, med hver sine tanker.

–          ”Tror du på det?”

Det var etterforskeren som tok opp tråden.

–          ”Hva da? Dette med camorraen?”

Etterforskeren nikket.

–          ”Søppelproblemene er i hvert fall virkelig. Noen ting er forresten greiest å la være å tenke på. Jeg driver business og bor her nede deler av året, så jeg unngår å tenke for mye på det. Vi kunne jo treffes hvis du blir her nede en stund”.

Den andre smilte takknemlig, og det hele endte med at de to som var blitt kjent under en flytur mellom Gardermoen og Napoli, byttet visittkort med en vag interesse av at de kunne like å møtes igjen.

– – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s