Historien om Skogmannen (kapitel 20)

Den lette motorsykkelen hadde to menn på den korte salen, og han som satt bak hadde et mellomstort skytevåpen som han holdt inntil seg med løpet pekende ned, nesten i retning av de fire ved muren. Han så hardt på den menneskelige klyngen i det de passerte og forsvant.

–          ”Vi trekker oss inn igjen”, sa den ene av vaktene og med et skjevt smil: ”Vi prøver igjen litt senere”.

Vel innenfor porten ble Skogmannen stående litt usikker mens han holdt Åpenbaringen i armen. Han var usikker på hva de skulle gjøre.

–          ”Vi går inn i parken igjen”, besluttet han. ”Jeg tror vi trenger litt ro”.

Den vanlige likevekten han hadde inne i seg var borte. Plutselig begynte han å skjelve ukontrollert. Dette hadde han bare kjent en gang tidligere. Det var da han holdt på å kjøre inn i en stillestående trailer for mange år siden. Han hadde også den gang hatt ansvaret for en annen, en passasjer i sidesetet. Han likte ikke følelsen. Han passet kanskje best til å være alene, med ansvar kun for seg selv, men slik var det ikke lenger. Han visste nå at han ikke ville gi slipp på henne frivillig.

–          ”Hvordan går det med deg?”, spurte han.

Hun krøp inntil ham uten å si noe. Den varme beskyttelsesfølelsen som spredte seg rundt i kroppen hans, føltes svært behagelig.

–          ”Det hadde vært fint å vite hva du heter?”

–          ”Vet du det ikke? Hva kaller du meg da? Når du tenker på meg?”

–          ”Åpenbaringen”, svarte han raskt.

–          ”Hva? Hvorfor?”

–          ”Det var slik jeg så deg da jeg så deg komme ned trappene til spiserommet første gangen”.

Hun trakk seg litt vekk, ikke avvisende, men mer for å se ham inn i øynene:

–          ”Du får meg til å føle meg . . . ”

Hun lette etter ord, men uten å finne dem, så hun smøg seg bare inntil ham.

–          ”Østadoset”, sa hun lavt. ”Vilja Østadoset”.

–          ”Vilja”, sa han ut i luften som for å smake på navnet. ”Et vakkert navn. Akkurat som deg. Det passer godt”.

–          ”Men du da. Hva heter du?”

–          ”Jeg kaller meg bare Skogmannen”.

–          ”Hva?”.

–          ”Skogmannen”, gjentok han. ”Du kan kalle meg Tarjei, men de fleste kaller meg Skogmannen”.

–          ”Hvorfor?”

Han trakk på skuldrene.

–          ”Det er der jeg liker meg best. Der er det bare meg og naturen”.

–          ”Vi er to rare mennesker, vi to”, svarte hun. ”Begge er på flukt fra noe. Jeg vil ikke vite mer om hvorfor du er her. Foreløpig”, la hun til.

De ble gående og tenke. Hver på sitt. Østadoset, tenkte han. Ikke et vanlig navn, akkurat. Det er det samme navnet som banksjefen i CN-banken, en av de større bankene hjemme. Han ville ikke spørre mer. Det fikk vente.

–          ”Er du trett?”, spurte han. ”På grunn av det som skjedde der ute?”

–          ”Ja”.

–          ”Da tror jeg vi bør hvile, begge to”.

–          ”Sammen?”, spurte hun.

–          ”Jeg kunne vært faren din”.

–          ”Aldersmessig ja, men ikke i hodene våre”, svarte hun.

–          ”Kanskje vi bør vente med det?”

–          ”Jeg mente hvile”, sa hun. ”Hvile sammen. Jeg trenger den tryggheten din”.

En time senere våknet han av at hun snudde på seg på armen hans. De lå med klærne på. Det var best slik. Det hadde de begge bestemt uten å uttale det. Aldersforskjellen var der, og de kjente hverandre ikke godt nok. Kanskje ville alt forandre seg med tiden.

Han trakk armen forsiktig til seg. Hun reagerte bare med en svak hm-lyd. Han måtte snakke med den eldre mannen. Han visste vel alt om det som hadde skjedd ute på gaten, så han ventet vel å høre fra ham.

Han banket igjen på døren til kontoret ved porten. Den eldre mannen satt ved skrivebordet sitt akkurat som tidligere på dagen.

–          ”Nå vet du mer”, åpnet den eldre samtalen med. ”Det dere opplevde ute på gaten er Napoli. Nå passer det godt med en matbit og litt skytetrening. Jeg skal få maten brakt ned i kjelleren. Det er der vi har skytetreningen”.

Han tok opp telefonen og ga en kort beskjed til personen i den andre enden før han reiste seg fra stolen.

–          ”Følg meg!”, sa han og gikk mot døren.

Kjelleren var under det store huset. Døren ned ditt var på motsatt side av passasjen til parken. Innenfor førte en trapp ned til en korridor. Noen få meter inn i korridoren åpnet han en ny dør som førte dem til en ny trapp videre nedover i dypet under huset. Veggene var lyse og innebygde lamper i dem tentes automatisk etter hvert som de beveget seg nedover og innover”.

–          ”Vi er nå åtte meter under gulvet til spiserommet”, guidet den eldre mens de gikk.” Over oss har vi det vi kaller planleggingsrommet og alle gulvene og veggene er lydisolerte, så ingen lyd trenger opp til boligområdet. Her kan vi skyte av en kanon uten at noe høres opp dit. Skjønt noen kanon har vi ikke her i huset”, sa han med et smil.

Han åpnet en siste dør. Foran seg lå et godt opplyst og digert rom. Bredt og avlangt. Omtrent som størrelsen på en svømmehall, tenkte Skogmannen. I enden var det skiver som på en skytebane, bare at skivene var formet som mennesker. Til høyre for der de kom inn var det flere skap.

–          ”I skapene har vi skytevåpnene”, fortalte den eldre. ”Skytevåpen av mange typer. Også pil og bue”, smilte han. ”Noen ganger kan det være fornuftig at alt foregår uten lyd. Dessuten er en pil i et menneske mye mer skremmende”.

Skogmannen fulgte oppmerksomt med, men plutselig hørte han at døren som de hadde brukt, åpnet seg igjen og snudde seg mot lyden. En av mennene som hadde sittet ved spisebordet den første dagen, kom inn. Den nyankomne hilste ham med et nikk og så forbi ham. En lyd fikk Skogmannen til å snu seg tilbake mot den eldre som sto med en pistol i høyre hånd. Den pekte rett mot ham.

–          ”Trodde du at det var så enkelt?”, kom det fra munnen under øynene som nå var iskalde og stirrende.

Skogmannen hørte et klikk fra pistolen. Han husket den lyden fra skytebanen da han fikk skyteopplæring som ung gutt.

–          ”Sikringen”, for det gjennom hjernen hans. Skytelæreren hadde den gangen sagt at et gevær aldri måtte rettes mot andre enn det som skulle skytes. ”Det vet alle som har erfaring med skytevåpen”.

I ren refleks kastet han seg mot beina til den eldre med hendene forover. De traff føttene hans og han falt sidelengs av trykket. Pistolen smalt i gulvet og for bortover i retning av de menneskelige skivene. Skogmannen sparket fra mot gulvet med den ene foten slik at hans egen kropp fortsatte mot håndvåpenet, grep tak i skjeftet, kastet seg rundt slik at han ble liggende på ryggen og rettet det mot den nyankomne. Han trakk av. Lyden skrallet i ørene hans. Uten å se hvordan det gikk snudde han seg mot den eldre og trakk av en gang til.

 – – – 0 – – –

If you want to read the blog in your language, please use http://google.com and translate.

If you want to subscribe, please sign up with your email address in the bottom of the third column. This is free.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Historien om Skogmannen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar