(1) Sjømannslivet starter

Tønsberg Navigasjonsskole. Radioavdelingen lå i andre etasje og laboratoriet i tredje.

Kassefabrikken til Glenne var en flott arbeidsplass gjennom de fleste av skolens sommerferieuker. Vi jobbet ute uansett vær, men når jeg tenker tilbake, mener jeg at været på den tiden var dominert av sol og varme avbrutt av noen få timer med varmt regn som ble avløst av sol og varme som tørket regnvannet av sommerbrune våte rygger. Noen ganger var det godt at det regnet. Da ble luften ren og god å puste i, og duften fra de nyskjærte materialene var behagelig.

På den andre siden av veien lå Jarlsberg Travbane, og de kveldene det var travløp, jeg mener å huske at det var onsdager, hadde vi også musikk fra travbanens digre høyttalere. Gjennomgangsmelodien var Tulipaner Fra Amsterdam.

Om kvelden hendte det at vi fikk besøk av noen jenter fra de nærmeste husene. Vi måtte holde arbeidstempoet for ikke å tape penger, men litt sommerflørt innimellom hammerslagene var fullt mulig.

Kassefabrikken var en ungdomsarbeidsplass. Jeg var tolv år gammel da jeg begynte hos Glenne. Alle oss som spikret kasser, var skoleelever, og vi jobbet på akkord med stykkpris per kasse. Vi kunne tjene godt, svært godt, og Trygve var den beste av oss. Han var best, ikke bare på kassefabrikken, men også i klassen. Trygve og jeg gikk i samme klasse i barneskolen, og jeg tror det var han som tipset meg om jobbmulighetene da vi gikk i femte klasse.

De første dagene var fingrene alltid i veien, men vi lærte av Glenne og etter hvert av hverandre. Arbeidsplassen besto av et stativ med ei jernplate liggende på toppen. Oppå jernplata lå ramma som Glenne hadde laget og satt fast med tvinger. Vi hentet ferdigsagede materialer, la dem opp i ramma, først to i bunnen og deretter to eller tre på tvers av dem i bunnen. Spikerpakka lå ved siden av ramma slik at vi lett kunne strekke ut armen og grave etter en neve spiker som vi holdt inne i håndflaten, mens vi plukket ut en og en med peke- og tommelfinger, plasserte spikerspissen på hjørnet der plankebit lå på plankebit, nestet den med et lett hammerslag etterfulgt av et tyngre og deretter av et tungt hammerslag slik at spikeren gikk gjennom begge plankene og ble nuvet mot jernplata.

Vi konkurrerte med hverandre og tjente penger på hver eneste kasse vi selv laget. Noen ganger fikk vi bestilling på minkbur, og da jobbet vi både dag og natt for å tjene mest mulig før hele ordren var fullført. Ellers var det potetkasser og tomatkasser det gikk på.

Den siste sommeren jeg jobbet hos Glenne, var også Håkon, en av mine nærmeste kamerater en av mine kolleger. Han skulle starte på gymnasets siste år og skulle bli rødruss året etter. Jeg hadde gått ”rasken”, realskolens siste år, og hadde forsøkt meg på den fireårige lærerskolens opptaksprøve uten å lykkes. Kontorlærlingeskolen ble en redningsplanke det året, men videre skolegang etter den? Vel, det var uklart.

–          ”Faren min var gnist, Terje”, sier Håkon en dag, mellom hammerslagene. ”Han tjente bra, tror jeg”.

Håkon fortalte det han visste, og jeg tenkte på forslaget hans. Smakte litt på tanken om å reise til sjøs. Forsøkte å lukte på det. Hva visste vel jeg om det? Far hadde vært på hvalfangst, på Balaena, i en sesong da han og mor var nygifte. Både morfar og onkel Paul hadde vært stuerter, men begge hadde gått i land for mange år siden. Jeg kunne jo prøve meg om igjen på lærerskolens opptaksprøve, men jeg hadde ingen idéer om hva jeg ville bruke fremtiden til.

Hvordan det gikk til, husker jeg ikke, men dagen etter at Håkon hadde nevnt det med faren sin, satt jeg på mopeden på vei inn til Navigasjonsskolen. Det var der de utdannet radiotelegrafister, hadde jeg blitt fortalt. Den store borglignende mursteinsbygningen som lå på en høyde i byen, virket skremmende, men samtidig tiltrekkende. Jeg parkerte mopeden utenfor gården som var omkranset av et gjerde av murstein som sto i stil med resten av bygningen. Det var stille overalt, men et par biler var parkert ved en liten dør i sidefløyen. Den ene var spesielt flott. Det var en Rover, ble jeg fortalt senere. Det var radioskolens hovedlærer som eide den. En dag, mye senere, viste han oss at bilen var utstyrt med barskap i seteryggene til forsetene.

Jeg åpnet den lille døra i sidefløyen og gikk inn i gangen som gikk videre innover. Jeg fulgte den så langt jeg kunne komme uten å finne noe annet enn dører som ikke fortalte meg noe. Ikke hørte jeg en eneste lyd heller, så jeg gikk tilbake til døren som jeg hadde brukt for å komme inn, der jeg hadde sett en trapp som jeg antok gikk til andre etasje. Der oppe gjorde jeg det samme som nede, fulgte gangen innover til den dreide nitti grader og fortsatte til den enda en gang dreide nitti grader, og det var i denne siste gangen at jeg hørte lyd fra en dør som sto på gløtt. Jeg banket på den mørke døren og fikk et momentant svar. Ti minutter senere sto jeg nede ved mopeden min med et hvitt ark i hånden. På det hvite arket sto tid og sted for opptaksprøve til Tønsberg Navigasjonsskoles Radioavdeling og det jeg skulle bringe med meg til prøven. Den var allerede dagen etter.

Nå var det på tide å fortelle mor og far om det jeg hadde satt i gang med. Jeg husker ikke reaksjonen, men de hadde vel allerede gitt opp å overtale meg til å ta eksamen artium og studere et eller annet, så de var vel glad for at en retning hadde begynt å stake seg ut. Men sjømann? Jeg vet ikke hva de tenkte og har heller aldri senere spurt om det.

Opptaksprøven husker jeg lite av, men noen dager senere gikk jeg inn den store døren midt på bygningen og opp i annen etasje. Der sto en lang og tynn mann som presenterte seg som hovedlærer for radioskolen. I hånden hadde han et enkelt ark.

–          ”Her har jeg navnene på dem som har bestått opptaksprøven”, sa han. ”Listen blir slått opp på veggen utenfor døren etter at jeg har lest opp navnene. De som ikke har bestått, kan gå opp til ny prøve neste år”.

Han begynte å lese opp navnene alfabetisk, og siden etternavnet mitt begynner på bokstaven R, var jeg vant med at det kom opp blant de siste når det ble brukt alfabetisk opplesning. Jeg hørte at navnet mitt ble lest opp og følte en antydning av suksess, men alt hadde kommet så plutselig på.

Jeg dro tilbake til kassefabrikken med blandede følelser. Håkon spurte om hvordan det hadde gått og proklamerte umiddelbart at han hadde utført sin første jobb som yrkesveileder.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv og merket med , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

1 svar til (1) Sjømannslivet starter

  1. Tilbaketråkk: Drapsmannen Putin, julegaven fra Erna Solberg og en begynnende sjømann. | vestfoldingen

Legg igjen en kommentar