Tre uker på Gran Canaria midt på vinter’n!

Vinteren i Norge sliter, sliter på oss som har astma- og muskelplager. Derfor har Inger Johanne og jeg i flere år snakket om å tilbringe deler av denne årstiden i et mer klimavennlig land, og for et halvt år siden, da det begynte å bli høstkaldt, bestemte vi oss.

Inger Johanne har gått av med AFP for et halvt år siden, og jeg har gått sykmeldt i ett år og deretter med arbeidsavklaringspenger i nesten ett år, og regner med at det er få muligheter til å komme i jobb igjen.

–          ”Vi bestiller flybilletter, mener jeg, og sier NAV nei, får vi ta tapet uten å sørge over dette”.

–          ”NAV kan ikke si nei”, responderer Inger Johanne, ”du blir jo bedre i varmen. De må jo forstå det?”

Dermed kaster hun seg over laptop’en og bestiller flybilletter til og fra Gardermoen til Gran Canaria med avreise sent i januar og hjemreise tre uker senere. Hun får en gunstig pris siden det var så mange måneder igjen før avreise. Inger Johanne er flink til sånt.

I løpet av de neste månedene må jeg komme til enighet med NAV. Søknad er sendt til NAV Forvaltning, så det er bare å vente. Etter å ha konferert med NAV-kontoret her i Sandefjord, de mener at denne søknaden sikkert vil bli innvilget, bestemmer vi oss for å bestille leilighet for de første dagene. Leilighet er viktig for oss, slik at vi kan lage maten selv. For det første må vi ha mat som er tilpasset Inger Johannes nyanskaffede diabetes type to, og for det andre må vi nå skjele mer til økonomien enn vi har brukt å gjøre, siden vi ikke lenger er i godt betalte jobber.

–          ”Jeg har funnet gunstig pris hos Caserio Azul, der vi bodde i fjor, via Alpharooms”, fastslo Inger Johanne.

Vi bestemmer oss for å sikre oss med ti dager av de tjueen vi skal være borte, men ennå har ikke NAV Forvaltning svart meg på min søknad.

–          ”Vi reiser uansett”, kommenterer jeg.

Samtidig nærmer julen seg. Isabelle har kjøpt og flyttet inn i ny leilighet, så mye av fokuset vårt ligger der. Dessuten er det fortsatt lenge til vi skal reise.

–          ”NAV er utålelig trege”, mener Inger Johanne.

–          ”De følger sikkert bare reglene”, svarer jeg, ”det positive svaret kommer nok ”.

Vi feirer jul uten å ha fått avklaring. Julaften hos broren min og samboeren hans. I fjor var vi hos oss. Vi har begynt å bytte på, spesielt etter broren min har fått samboer.

Første juledag blir jentene og vi to godt voksne hjemme med fiskemiddag. Mor svarer nei takk i år, hun vil slappe av hjemme hos seg selv. Hun er ikke så sprek som hun har brukt å være.

Andre juledagen kommer familien fra Østfold og Vestfold. Vi er samlet her med tjue personer rundt bordet. Vi forsøker å få dette til å bli en tradisjon og har allerede holdt på i noen år. Tradisjoner er kjekt. Da behøver vi ikke bruke tankene på å finne fram til andre arrangementer. Vi følger bare tradisjonen.

–          ”Tradisjonen tro inviterer vi til . . . .”.

Tredje juledag er mors tradisjonelle dag. Først middag på Motorhotellet og deretter kaffe og kaker hjemme hos henne. Isak er kommet til, hennes første oldebarn. Han har ennå ikke fylt ett år, så det er hans første julemiddag hos mor.

Julen er over og nyttårsaften likeså. Tjueåttende januar er avreise, så vi må snart få en avklaring fra NAV. Det begynner å haste. Julen og tre andre tradisjonelle selskaper er passert siden vi bestilte flybillettene. Høstselskapet hos noen venner, smalahovefesten her hos oss og rakfisklaget hos noen andre venner. Dette i tillegg til julen og nyttårsaften.

Vi glemmer sydenvarmen en stund. Sofia, vår yngste datter, har fått jobb som restaurantsjef på Huset på Svalbard. Kontrastene er store. Hun setter fokuset på tretti minusgrader, mens vi setter vårt på tjue varmegrader. Intervju i Sandefjords Blad følger. Sofia elsker dette, dette å være i fokus, dette at det skjer spennende ting rundt henne.

Medio januar får jeg brev fra NAV. Søknaden er innvilget. Nå kan vi begynne forberedelsene. De er egentlig ikke mange, men vi må bestemme oss for en del praktiske ting rundt huset. Takket være noen svært gode naboer og noen gode venner sikrer vi at huset blir godt tatt vare på. Snøen er kanskje det største usikkerhetsnivået, men takket være naboene og vennene blir denne usikkerheten fjernet.

Som godt vante ryggsekkturister eller backpackere er vi vant med å pakke effektivt. Maksimalt ti kilo på hver, men denne gangen kan vi gjøre det litt enklere. Vi skal ikke bevege oss så veldig langt. Selv om vi sikkert skal flytte på oss én gang under oppholdet, er Gran Canaria ingen stor øy. Derfor blir det koffert på Inger Johanne i tillegg til en liten ryggsekk og en stor og en liten ryggsekk på meg. Jeg er ingen koffertmann og trives best med ryggsekk.

lørdag, 29. januar 2011

Avreisedagen er kommet. Vi kjører med egen bil ned til jernbanestasjonen. Noen venner henter den senere på dagen. Flytoget er flotte greier når vi må reise fra Gardermoen. Vi går på toget i Sandefjord og går av toget under Gardermoen flyplass, og tre timer senere er vi i luften.

Vi kjenner varmen idet vi går ut av flyplassbygningen i Las Palmas sammen med sjåføren. Inger Johanne har krysset av for ”transport til hotellet” da hun bestilte hotellplass. En minibuss står og venter på sjåføren, en reisende til og oss to, og vi er i gang mot Caserio Azul. Vi bodde der en uke i fjor høst og sammen med en gunstig pris ble dette valget vårt de første ti dagene også i år.

Etter en halv time stanser bilen, først i Mas Palomas, deretter utenfor Caserio Azul i Playa del Inglés, ikke i sentrum, men midtveis mellom dette og San Agustin. Det blåser, men temperaturen er som en god norsk sommertemperatur. Jeg kjenner på pusten at dette er bra og bestemmer meg for å la inhalatoren ligge. De to faste dragene om morgenen og kvelden vil jeg la bero.

–          ”Muchas gracias”.

Vi takker sjåføren. Den spansken vi kan, må varmes opp. Vi kler på oss bagasjen og beveger oss inn porten til hotellet. I resepsjonen blir vi møtt av en stresset resepsjonist. Vi ser at noe er galt på måten han graver seg ned i tastaturet og skjermen på pc’en.

–          ”We haven’t room for you!”

–          “What?”

Vi får beskjed om at de har dobbeltbooket, at det ikke er vår skyld, men at vi vil bli brakt til et annet hotell med drosje og hentet derfra i morgen før klokken tolv. Dette kompliserer siden vi skal handle inn mat, men vi kan ikke annet enn akseptere. Slike feil skjer.

”Las Tejas” er navnet på det nye stedet, et tre etasjes hus kloss i strandpromenaden. Vi får leilighet i første etasje, fem meter fra et litt slitent basseng som ingen bruker. Så langt er alt greit, men alt er i miniatyr. En toseters sofa er det eneste det er plass til i oppholdsrommet, og kjøkkenet er bitte lite. Altfor lite til å lage middag i. Vi pakker ikke ut annet enn det vi trenger av klær denne dagen og ordner oss med litt matinnkjøp. Vi skal jo bli hentet i morgen formiddag.

Terrassen på Las Tejas

Terrassen på Las Tejas

En ny dag på Las Tejas. Vi står opp, spiser frokost og pakker. Vi skal jo bli hentet før klokken tolv, så det er best å være klar. Klokken blir tolv, men intet skjer. Vi ser at resepsjonisten fra Caserio Azul kommer opp fra undergrunnen under bassenget. Det er visst der renseanlegg er plassert. Vi vinker ham mot oss, men han forsvinner raskt etter å ha gitt oss en kort beskjed:

–          ”Lunes!”

Mandag? Sa han mandag? Vi ser på hverandre, Inger Johanne og jeg.

En dame kommer med rengjøringsverktøy, og vi prøver oss på henne. Hun kan lite annet enn spansk, men Inger Johanne begynner å bli språkvarm. Damen forstår og sier at hun skal ringe og sjekke. Vi følger med til kontoret. Etter en stund legger hun på telefonrøret:

–          ”Lunes – no possible este dia”.

Mandag, ingen muligheter i dag. Inger Johanne er sint. De stjeler av ferien vår, mener hun. Vi får ikke etablert oss slik vi ønsker.

Vi får se hvordan dette går fremover . . .

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag .

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg skriver et nytt innlegg.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Tre uker på Gran Canaria midt på vinter'n og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s