Kapitel 1

De sto ved skipsrekka og så utover bølgene som skummet på toppene. Det var mørkt og blåste, men ikke så mye at det var ubehagelig. De hadde hatt en hyggelig kveld og samtalt om litt av hvert. Det var mest den ene av dem som snakket, snakket om vanskelige episoder i livet sitt. Den andre lyttet. Han visste at han var en god lytter. Han hadde lett for å få mennesker til å prate om seg selv, og det var det som fikk ham til å bli sikker på at han gjorde det rette når han utøvde sin profesjon. Små stikkord måtte ofte til for å få den ekstra forsikringen han trengte. Han måtte ikke gjøre feil. Samvittigheten hans måtte holdes ren. Slik er det bare, tenkte han.

Denne gangen var det lettere enn det pleide. Sidemannen var full av anger over ting han hadde gjort i livet sitt, og den andre trengte ikke å hjelpe ham til å snakke. Han kom bare med sine hm’er som stimulerte ham som pratet.

Etterpå ble lytteren stående alene, foroverbøyd med albuene på rekka, og hendene foldet sammen slik at de skapte trygghet for hverandre. Han studerte dem, disse verktøyene som han var så avhengig av. De var ikke helt unge og glatte lenger, ikke slik som før, men de fungerte fortsatt bra til det de ble brukt til. Han lot dem slippe hverandre og studerte håndflatene, først den ene og så den andre. De var tørre begge to og trygge, selv om de ikke holdt i hverandre. Han snudde dem og holdt fingrene sprikende fra hverandre. Håndbakene var fulle av rynker som om skinnet var for stort i forhold til det som var innenfor. Kanskje ikke så rart, tenkte han, dere har jo arbeidet i mange år. Han begynte å bevege fingrene opp og ned akkurat som om han spilte piano. De var litt stive, men bra nok. Han smilte fornøyd til seg selv. De fungerte til det de skulle.

Han rettet seg opp og grep rundt det øverste røret i rekka som omkranset skipsdekket, strakk litt på ryggen og følte seg svært vel. Egentlig var det ganske merkelig, tenkte han. Andre mennesker ville vel allerede nå hatt samvittighetskvaler, men han hadde jo dette som yrke og var egentlig ganske stolt av det han hadde gjort. Han tenkte at han var ganske lik en gartner som fjernet ugress. Gartneren var nok også tilfreds med seg selv etter at ugresset var borte.

Han betraktet på nytt hendene sine, spesielt den høyre. Den var brun og velpleid og en kontrast til det hvitmalte røret. Ved siden av lillefingeren var noe av den hvite malingen borte. Han flyttet hånden slik at den dekket flekken og så på den brune håndbaken med korte og mye sorte hår. Du min kjære venn er som redskapen til gartneren, tenkte han, men du er ganske avhengig av kameraten din. Han så på den venstre hånden. Han smilte fornøyd til dem begge, akkurat som om de var barna hans.

Denne rolige tiden etter jobbutførelsen var viktig for ham. Den føltes som en gest overfor den som ikke var mer. En slags minnestund før han dro hjem til skogen sin.