En pinlig episode i Dyrehaven i København sommeren 1971.

”Pappa, kan du ikke fortelle om da dere var i København?

Sofia hadde lest blogginnlegget ”en kjærlighetshistorie” om da Inger Johanne og jeg traff hverandre, og jeg skjønte selvfølgelig hva hun ville at jeg skulle fortelle om. Inger Johanne har mange ganger fortalt den noe pinlige historien om da Inger Johanne, Torunn og jeg var i slangehuset i København. Den moret ikke meg. Tvert i mot, men de to jentene syntes det hele var ganske så fornøyelig.

Scenen utspilte seg i dyrehaven i København, nærmere bestemt i slangehuset. Selv om jeg ikke er spesielt glad for å se ville dyr som er innesperret bak gitter, glass eller andre stengsler, ble vi stående og se på disse sovende reptilene som skulle vært i jungelen der de hørte hjemme. Inger Johanne sto ved siden av meg med venninnen Torunn på den andre siden.

For mange år siden, mens jeg var i barneskolen, fortalte mor meg at det første jentene så på hos en gutt, var skoene hans. At de var nypussede og blanke var viktig for jentene, mente mor. Jeg godtok dette uten protester, og den daglige skopussen ble etter hvert en naturlig del av morgenstellet.

Senere har jeg forsøkt det samme argumentet overfor døtrene mine, men jeg kan ikke huske at det virket. Kanskje de ikke var så opptatt av gutter som jeg var av jenter?

–          Nå undres du kanskje over hvorfor jeg kommer inn på skopuss?

Det har en ganske klar sammenheng. Det har å gjøre med hva jentene er opptatt av når de ser en gutt. Jeg tror det var en av tabloidavisene som for mange år siden la ut bilder av noen jenter som satt på en benk og pratet. Hver gang en gutt kom forbi forflyttet blikkene deres seg fra hverandre og til gutteenden før de returnerte tilbake til hverandre.

Slik er det også for oss gutter. Blikkene våre trekkes ofte mot de ”uthevede” delene av jentekroppen, to foran og en bak, og i det øyeblikket da jeg sto sammen med Inger Johanne og så på slangene, gled den høyre hånden min nedover fra ryggen hennes og ned på endestussen, der den la seg vel til rette.

Slik sto vi da, vi to unge, mens vi betraktet de sovende slangene som lå kveilet ved en stein innenfor glasset som beskyttet oss. Etter en stund snudde jeg meg mot henne for å få ”det bifallende blikket” som jeg forventet, men slik gikk det ikke. Jeg så derimot rett inn i en genserarm og løftet som naturlig var, blikket for å se hvem denne genserarmen tilhørte. En halv meter over mitt hode så et mannsansikt ned på meg. Jeg husker de dype rynkene over mannens neserygg før øynene mine fulgte min egen arm som hvilte på endestussen hans.

Det går faktisk en stund før det bildet øynene våre registrerer, blir sendt opp til hjernen vår som behandler det og deretter sender beskjeden om hva som skal gjøres videre. Beskjeden i mitt tilfelle var to kommandoer. Den ene var at jeg skulle fjerne hånden min, og den andre var at beina mine raskest mulig skulle forflytte kroppen min til et annet sted. Jeg hadde to valg. Det ene var retur ut der vi kom fra og den andre var mot utgangen der jeg så to jenter som hadde det fantastisk morsomt etter ansiktsuttrykket å dømme.

Har du lyst til å lese mer av denne bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Kjærlighetshistorie, Livshistorie og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

1 svar til En pinlig episode i Dyrehaven i København sommeren 1971.

  1. Lenesim sier:

    He he he……. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s