Besøk i Kautokeino (vinter-vår 1969)

Det er vulkanutbrudd på Island og flyaktiviteten er nesten null i Nord-Europa på grunn av asken som stadig dekker større områder i Europa. I radio og TV er det dette som dominerer.

To kamerater i hovedgaten i Kautokeino i 1969.

To kamerater i hovedgaten i Kautokeino i 1969.

Det er egentlig rart hvor raskt vi omstiller oss. Inger Johanne og jeg snakker om hva vi skal gjøre til høsten. Planene var å forlenge sommeren med å reise sydover. Det blir kanskje med buss eller tog i stedet for fly?

”Time will show”.

Det verste er ambulanseflygingen i Nord-Norge der jeg var mesteparten av tiden i marinen. Da jeg ble hentet fra KNM HORTEN til sykehuset i Harstad var dette antageligvis med båt. Helikopter ble lite brukt den gangen, men i dag er vi jo vant med både helikopter og fly i ambulansetjenesten. Hvor raskt kan vi vende tilbake til båt- og biltransport av syke?

”Time will show”.

Besøk i Kautokeino (vinter-vår 1969).

Om bord i KNM Horten har vi egen velferdsoffiser, og en dag leser vi i dagens skipsbulletin at han har bestilt buss til Kautokeino.

Han reklamerer med et besøk i sølvsmia til Juhls.

–          ”Det må vel være andre ting å se?”, spør én.

–          ”Kanskje jenter?”, flirer en annen.

–          ”Bare vidder og noen gammer!”, kommer det fra en som sier at han har vært der.

Dagen for turen kommer, og vi klarer oss med en buss.

Velferdsoffiseren orienterer mens vi kjører. Han forteller om Kautokeino, om samisk kultur og ber oss oppføre oss pent.

–          ”Ikke noe jentejakt”, sier han. ”Samiske familier er strenge, og vi vil ikke ødelegge marinens gode rykte”.

–          ”Gode rykte? Hæ-hæ”, flirer han som sitter bak meg i bussen, ”har ingen fra marinen vært her før?”

Det er langt å kjøre. Det er denne veien jeg gikk da jeg fulgte ei jente nesten helt hjem. I hvert fall ett kaffekok. Jeg ser etter hus, men det er ikke mange. Hun må jo bo i et av dem. Det var jammen bra at jeg snudde da jeg gjorde det.

Endelig er vi framme i Kautokeino.

Stedet er helt annerledes enn jeg forestilte meg.

Vi parkerer ved et stort hus med kafeteria. Det er sikket et forsamlingshus og kanskje hotell.

Sølvsmia til familien Juhls er det første vi må se, sier velferdsoffiseren.

–          ”Følg meg!”, sier han og går foran.

Vi kommer til et hus i en skråning. Fasongen er spesiell, og inngangsdøra med glassmosaikk fascinerer. Frank og Regine Juhls viser oss rundt. De forteller at de ofte har besøk av kunstneraspiranter som er der for å lære. Også nå.

Etter en stund har vi yre marinegaster fått nok av de samiske smykkene og vil se oss litt rundt på stedet. Vi går nedover i gaten som er helt øde. Ikke et eneste menneske er å se. Kanskje de har visst om at vi skulle komme og har gått i dekning?

Plutselig ser vi ei ung jente som kommer ut av et hus. Vi sier hei, og dermed løper hun inn i et hus.

–          ”Her er de jammen skvetne”, sier han jeg går sammen med.

Vi går litt rundt og slenger og går til slutt inn i kiosken i det store huset der de har en butikk som selger suvenirer.

Flere av oss kjøper reinskinn. Jeg også.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Livshistorie, Marinen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s