For oss marinegaster var det to steder som hadde større betydning enn andre. Bergen og Tromsø. Begge byene hadde mange gamle hus, trange gater og spesielt godt øl.

Men det var ikke slike ting som var viktig for at vi skulle trives. Derimot var det menneskene som bodde i de gamle husene og i de trange gatene. Det var dem som var byen, og det var dem vi elsket.

Kanskje er det slik at mennesker som vokser opp i gamle hus og trange gater, blir annerledes på en positiv måte.

Jeg vet ikke, men Tromsø, Nordens Paris, var kanskje marinegastenes mest foretrukne by. På grunn av menneskene som bodde der.

I hvert fall før brannen i mai 1969.

Det brenner i Tromsø (mai 1969).

Vi har lagt vinterfestuka og Narvik bak oss og fortsetter nordover med sneglefart. KNM Alta kryper inn i hver minste fjordarm og legger til ved småbrygger og noen få større kaianlegg.

Uniformen gjør oss populære blant jentene, men ikke alltid blant de lokale gutta. Beskyttelsesinstinktet er svært tydelig på små steder, så det er viktig å gjøre seg til venns med dem også. De gangene vi får dette til, er alt fryd og gammen.

I begynnelsen av mai 1969 ligger vi i Tromsø. Vi skal bli her til over syttende mai. Arbeidersamfunnets lokaler som kalles bare ”Arbeidern” er det mest populære stedet for oss som er glad i å danse. Der er det til og med dans midt på dagen. Et arrangement de kaller tedans. Men de fleste holder til på Rogers.

Om noen dager skal begge disse restaurantene være borte, men dette vet vi ikke disse første dagene i mai da alt er bare idyll. Jeg har skaffet meg gode venner som har leilighet i byen og overnatter hos dem så ofte jeg kan. Der kan jeg få av meg uniformen og låne klær av familien.

Tidlig på morgenen fjortende mai blir jeg vekket.

–          ”Det brenner!”

Jeg må alltid være om bord før klokken syv, så jeg tar på meg uniformen og går ut på gaten sammen med husets faste beboere. På denne tiden er det lyst hele natten i Tromsø, men vi ser røyken over takene når vi ser mot torget og kaia.

–          ”Kaia”, tenker jeg, ”det er kanskje best å komme seg om bord”.

Jeg tar farvel med vertskapet mitt, og skynder meg mot torget og kaia. Det brenner overalt, så jeg kjenner meg nesten ikke igjen fra dagen før.

I god tid før klokken syv er jeg om bord for å spise frokost, men der er alle klare til å gå i land for å hjelpe med etterslokkingen i byen. Jeg får beskjed om å skifte til arbeidsuniform og følge med opp til torget der vi skal få videre ordre fra politiet og brannvesenet. Jeg tenker:

–          ”Ingen frokost? Jeg som er så avhengig av dette måltidet? Hvordan skal det gå?”

Heldigvis står kokken i åpningen inn til byssa. Jeg ser på ham. Han smiler og snur seg mot benken. Ny snuoperasjon og frem kommer hånden hans med et par kjøttkaker.

–          ”Lunsjen”, sier han.

–          ”Du vidunderlige kokk”, svarer jeg.

Han liker at vi sier slike ting, kokken vår.

På kaia holder sjefen en kort avklaringstale:

–          ”Katastrofealarmen har gått, og vi har fått beskjed om å stille med alt vi har av mannskaper”.

Jeg gomler kjøttkaker mens vi går fritt opp mot torget. Der blir jeg beordret til å stå med en vannslange og dusje en husvegg som er svartbrent, men ikke nedbrent. Ikke ennå.  Alt rundt meg er enten nedbrent eller svartbrent. Rett ved siden av meg holder en kioskeier på redde det som reddes kan, og siden jeg står så nær og dusjer bygningen der kiosken hans holder hus, stikker han stadig vekk til meg noe å spise.

Etterslokkingen pågår i flere dager. Det blir lite søvn, men én dag får vi beskjed om at Vosso skal videre nordover med oss om bord.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

For oss marinegaster var det to steder som hadde større betydning enn andre. Bergen og Tromsø. Begge byene hadde mange gamle hus, trange gater og spesielt godt øl.

Men det var ikke slike ting som var viktig for at vi skulle trives. Derimot var det menneskene som bodde i de gamle husene og i de trange gatene. Det var dem som var byen, og det var dem vi elsket.

Kanskje er det slik at mennesker som vokser opp i gamle hus og trange gater, blir annerledes på en positiv måte.

Jeg vet ikke, men Tromsø, Nordens Paris, var kanskje marinegastenes mest foretrukne by. På grunn av menneskene som bodde der.

I hvert fall før brannen i mai 1969.

Det brenner i Tromsø (mai 1969).

Vi har lagt vinterfestuka og Narvik bak oss og fortsetter nordover med sneglefart. KNM Alta kryper inn i hver minste fjordarm og legger til ved småbrygger og noen få større kaianlegg.

Uniformen gjør oss populære blant jentene, men ikke alltid blant de lokale gutta. Beskyttelsesinstinktet er svært tydelig på små steder, så det er viktig å gjøre seg til venns med dem også. De gangene vi får dette til, er alt fryd og gammen.

I begynnelsen av mai 1969 ligger vi i Tromsø. Vi skal bli her til over syttende mai. Arbeidersamfunnets lokaler som kalles bare ”Arbeidern” er det mest populære stedet for oss som er glad i å danse. Der er det til og med dans midt på dagen. Et arrangement de kaller tedans. Men de fleste holder til på Rogers.

Om noen dager skal begge disse restaurantene være borte, men dette vet vi ikke disse første dagene i mai da alt er bare idyll. Jeg har skaffet meg gode venner som har leilighet i byen og overnatter hos dem så ofte jeg kan. Der kan jeg få av meg uniformen og låne klær av familien.

Tidlig på morgenen fjortende mai blir jeg vekket.

–          ”Det brenner!”

Jeg må alltid være om bord før klokken syv, så jeg tar på meg uniformen og går ut på gaten sammen med husets faste beboere. På denne tiden er det lyst hele natten i Tromsø, men vi ser røyken over takene når vi ser mot torget og kaia.

–          ”Kaia”, tenker jeg, ”det er kanskje best å komme seg om bord”.

Jeg tar farvel med vertskapet mitt, og skynder meg mot torget og kaia. Det brenner overalt, så jeg kjenner meg nesten ikke igjen fra dagen før.

I god tid før klokken syv er jeg om bord for å spise frokost, men der er alle klare til å gå i land for å hjelpe med etterslokkingen i byen. Jeg får beskjed om å skifte til arbeidsuniform og følge med opp til torget der vi skal få videre ordre fra politiet og brannvesenet. Jeg tenker:

–          ”Ingen frokost? Jeg som er så avhengig av dette måltidet? Hvordan skal det gå?”

Heldigvis står kokken i åpningen inn til byssa. Jeg ser på ham. Han smiler og snur seg mot benken. Ny snuoperasjon og frem kommer hånden hans med et par kjøttkaker.

–          ”Lunsjen”, sier han.

–          ”Du vidunderlige kokk”, svarer jeg.

Han liker at vi sier slike ting, kokken vår.

På kaia holder sjefen en kort avklaringstale:

–          ”Katastrofealarmen har gått, og vi har fått beskjed om å stille med alt vi har av mannskaper”.

Jeg gomler kjøttkaker mens vi går fritt opp mot torget. Der blir jeg beordret til å stå med en vannslange og dusje en husvegg som er svartbrent, men ikke nedbrent. Ikke ennå.  Alt rundt meg er enten nedbrent eller svartbrent. Rett ved siden av meg holder en kioskeier på redde det som reddes kan, og siden jeg står så nær og dusjer bygningen der kiosken hans holder hus, stikker han stadig vekk til meg noe å spise.

Etterslokkingen pågår i flere dager. Det blir lite søvn, men én dag får vi beskjed om at Vosso skal videre nordover med oss om bord.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!