Da min elskede brøt all etikette i Port Elisabeth i 1974.

Her hjemme diskuterer politikerne og andre om hijab skal være lovlig antrekk i skolen. Jeg er enig med dem som vil forby niqab og burka som dekker ansiktet, men dette med å forby et skaut, skjønner jeg ikke. Hva da med dem som bruker hettegensere som legger hele ansiktet i skygger?

Et vakkert skaut eller hijab?

Et vakkert skaut eller hijab?

Jeg tror at vi etter hvert blir vant til å se forskjellige religiøse eller kulturelle antrekk. Om noen tiår vil vi antageligvis le av det hele, men så lenge det diskuteres i det politiske rom, vil det holdes varmt, og da blir individene trassige: ”Ingen skal vel påtvinge meg noe”.

Inger Johanne gikk motsatt vei i Port Elisabeth i sin lårkorte kjole mens damer generelt gikk med lange kjoler. Her er historien:

Endelig er Inger Johanne om bord (sommeren 1974).

Inger Johanne har endelig kommet om bord. Hun har gjort sitt livs lengste flytur fra Fornebu via Tanzania til Johannesburg og derfra med et lite fly til Cape Town.

Sommeren året før besøkte hun meg i Lisboa i Portugal mens jeg var om bord på MT Thorshammer som lå i dokk, men denne gangen skal hun være med og oppleve sjølivet slik det virkelig er; på reise fra Cape Town i Western Cape via Port Elisabeth i Eastern Cape og Durban i KwaZulu-Natal til Montreal i Canada.

Det er sommer hjemme, men vinter her i Syd-Afrika. Ikke vinter slik som hjemme, men gress og planter har en hvileperiode og er stivere og blassere i fargen enn i sommerperioden. De sorte er godt kledd med luer og vinterfrakker her i Cape Town, mens vi går i kortermede skjorter.

Vi snakker om å ta taubanen opp til Table Mountain, det flate fjellet over byen, men min fobi mot høyder vant da vi snakket om det.

–          Denne fobien har jeg for øvrig fra Thorsholm da jeg en dag skulle sjekke antennefestet i masten; femten meter over dekket. Festet røk mens jeg holdt i den flere kilo tunge glassisolatoren til antennevaieren som var omtrent tjue meter lang og svært tung. Under meg jobbet flere av dekksmannskapet, så jeg kunne ikke slippe den tunge isolatoren før de kom seg unna. Først da slapp jeg den ned på dekket, men jeg kom meg ikke ned den smale mastleideren. Hele kroppen min hadde stivnet og jeg klamret meg fast til masten for ikke å falle ned. Båtsmannen vår kom etter hvert opp til meg og førte meg ned til dekket, trinn for trinn. Jeg husker fortsatt de varme følelsene jeg hadde for denne kinesiske båtsmannen vår etterpå.

Etter noen dager i Cape Town går vi til Port Elisabeth, denne byen der Steve Biko tre år senere blir torturert nesten til døde før han blir ført til Pretoria og drept av sine fangevoktere.

Mens Cape Town er en vanlig travel havneby, er Port Elisabeth mer rolig og sedat.

En kveld skal vi offiserene i land. Inger Johanne er tjueåtte år og har pyntet seg slik hun vanligvis gjør hjemme. Lårkorte skjørt er høyeste mote i Norge, og det er en svært vakker ung dame som går i land den kvelden.

Inger Johanne i lårkort

Inger Johanne i lårkort

Noen av offiserene som kjenner byen fra før, har bestilt bord på en skikkelig bra restaurant av høy klasse. Hovmesteren tar imot og går foran til bordet som er avsatt til oss.

I det Inger Johanne skrider inn på sine høye skohæler og sin lårkorte kjole, registrerer vi alle en masse støy fra stolben som skraper mot gulvet. Jeg ser at de andre gjestene har snudd seg og ser på oss.

”Hyggelig mottagelse”, tenker jeg, men det er ikke oss gutta de ser på.

I Port Elisabeth bruker damer lange kjoler, ikke bare om kvelden, men også i gatene om dagen, så Inger Johanne bryter all den vanlige etiketten med sine synlige nakne ben.

”Nå får de litt å snakke om når de kommer hjem”, sier overstyrmannen.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Hørt på radio, Lest i avisen, Livshistorie, Sett på TV, Sjømannsliv, Tanker og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

7 svar til Da min elskede brøt all etikette i Port Elisabeth i 1974.

  1. vesla_ sier:

    Å, jeg kjenner jeg drømmer meg tilbake med deg jeg 🙂

  2. terjeronning47 sier:

    Ja, det var virkelig en tid for frihet og det å sprenge grenser. Takk for kommentaren!

  3. Breiflabben sier:

    Ja hun fikk nok noen konservative sørafrikanere til å sperre opp øynene, Inger Johanne med sine korte skjørt.

    Så du gikk til Lisboa med Hammer’n i 72-73. Da var kameraten min ombord. Han gikk med Hammer’n til verksted der.
    Han hadde nok kommet seg opp på dekk da, men han startet i maskinen, men der blomstret eksem opp i varmen.
    Tore Svenden het han og var 19 år da. Ti år seinere seilte han skipper hos Bugge i Larvik.

  4. Cylia sier:

    Jeg har lest så mye i bloggen din… aldri igjen et spor, men stjerner gir jeg. Du har en fantastisk måte å skrive på. Jeg lever meg inn i det og tenker så mye på det i ettertid. Igjen, du har en fantastisk evne til å skrive så detaljert og tankevekkende at vi som leser dette, lever oss fullstendig inn i historiene dine!

  5. kungfuz sier:

    Jeg begynte litt tidligere da.
    Men jeg fikk noen lange blikk da jeg var så syndig å gå i land med shjorts på Filipinene.
    Det var visst ikke særlig katolsk den gangen.
    Men barjentene synes visst det var ustyrtelig morsomt.
    Hmfff.
    Ellers var jeg på Queensville i 58 og klatret opp i masten for å fotografere ned på dekk.
    Plutselig var dekket 2 km nede gjennom linsen.

    Stakkars mast sier jeg bare. Den ble full av blåmerker før jeg kom meg ned.
    Men fjell er jo grei oppover bakke da.

  6. terjeronning47 sier:

    Takk for kommentarene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s