Besøk i Tema i Ghana og "om å få sin egen bagasje på ryggen" (1967).

Torsdag, 4. mars 2010

Anette Skagen har hoppet som den første offisielle hopper i Holmenkollen. Skuffelsen min er over og det er tid for å tilgi han som ble den første som prøvde bakken.

Han skulle ikke gjort det, men nå har vi markert det, og Romøren har fått sin straff ved å ikke få lov tll å hoppe i rennet i går kveld.

Det er en tid for å reagere og en annen tid for å tilgi.

Besøk i Tema i Ghana og ”om å få sin egen bagasje på ryggen” (1967).

Afrika er en verdensdel som alltid har fascinert meg, helt fra da jeg som liten hørte om barn som ikke fikk den maten de trengte, mens jeg samtidig så idylliske tegninger i barnebøkene. Tegninger i sterke farger, av barn som hadde svart hud og bodde i idylliske stråhytter med palmetrær der grønne store blad hang over hyttene.

Disse bildene jeg hadde i hodet må ha ligget i forskjellige arkivskuffer eller filer siden jeg ikke så motsetningene mellom disse. Motsetninger mellom et Afrika preget av sult og et Afrika preget av idyll.

Nå vet jeg at begge deler og mye mer er Afrika. Et kontinent som har alt; fra det mest harmoniske til det mest grusomme.

De gangene jeg var i Afrika, følte jeg meg både veldig trygg og fryktelig redd, avhengig av i hvilken situasjon jeg var i.

Tema i Ghana er kanskje et av de stedene der jeg følte denne forskjellen.

Tema i Ghana

Tema i Ghana

I 1967 legger vi til ved en oljekai i Ghana. Bebyggelsen består av kun ett murhus i to etasjer. Det er der havnemyndighetene holder til. Det er dem som styrer alt som foregår på kaia. Vi har hatt besøk av tollere og immigration-folkene, så alt er egentlig klart for at jeg kan gå i land. Kvarten og jeg har bestemt oss for å se oss litt om. Vi har spurt agenten som sier at det er langt inn til byen og at vi trenger taxi. Han sier også at han kan bestille denne for oss.

En time senere kommer bilen, og vi er plutselig på vei. Foran oss ser vi veien som går i slynger oppover og oppover fra kaia og til en bakketopp der veien slutter. Det ser svært langt ut. Halvveis oppe i bakken stopper bilen. Sjåføren snur seg mot oss og spør om vi ble enige om prisen. Vi sier ja og gjentar det beløpet han sa før vi startet. Han sier:”Sorry – it’s a little bit more, but you can leave the taxi and return by your legs back to the ship”. Kvarten og jeg ser på hverandre og sier: “Okey – how much?”. Han sier: ”Double price”. Vi har jo bestemt oss for denne turen, så vi aksepterer, og bilen fortsetter. Nesten på toppen stopper bilen igjen, og det samme gjentar seg; dobbelt pris av den siste. Sjåføren peker ned mot båten og sier det samme som sist og legger til: ”It’s a long way to walk”. Jeg ser at Kvarten begynner å bli sint, men nikker og sier: ”Yes, okey”. Kvarten ser surt på meg: ”Det får du betale”. Jeg bare nikker, og bilen starter igjen. Etter en stund er vi over toppen og plutselig inne i byen. Den består av lav bebyggelse med veier uten asfalt og grunne grøfter langs veiene. Husene er av grå mur og basarer med vegger og tak av lerret. Jeg takker og tar opp penger for å betale mens Kvarten sitter mutt ved siden av meg. Sjåføren snur seg, ser på pengene i hånden min, tar imot, teller og rister på hodet mens han sier: ”That’s not enough”. Jeg ser at Kvarten holder på å eksplodere, så jeg spør fort: ”How much is it now?”. Han dobler på nytt prisen. Nå eksploderer Kvarten, river døra opp og marsjerer ut. Jeg følger etter. Kvarten sier ingen ting, tramper sint fremover og jeg etter. Plutselig kommer taxien sakte opp på siden av oss. Sjåføren lener seg ut av sidevinduet, kaster pengene mot oss og roper: ”I have friends”. Da kjenner jeg følelsen av engstelse eller frykt, at ryggen min blir kald, plukker opp pengene, henter mer fra lomma, løper etter bilen og hiver alt inn i sidevinduet som er åpent. Sjåførens sinte ansikt forandrer seg plutselig og blir et stort smilende ansikt. Jeg hører at han sier: ”Good, see you later”, og ser at han kjører mens han vinker. Det tar en god stund før Kvarten smiler igjen.

Før vi har gått mange skritt kommer en gutt i tolv-tretten-årsalderen mot oss og spør: ”Guiding?”. Kvarten og jeg ser på hverandre, og vi blir raskt enige om at det er det beste, så vi spør hva han skal ha, og han svarer: ”What you want”. Dermed har vi skaffet oss en guide. Han går foran.

Etter noen få skritt ser vi en klynge mennesker foran oss. Ei jente ligger på bakken, og folkene rundt kaster stein på henne, store steiner. Guiden vår skyver oss mellom to basartelt over i en parallellgate, mens han sier ”It’s nothing for you”.

Resten av dagen går som en røyk. Guiden vår er praktfull, og vi betaler maten for oss alle. Kvarten blir blidere og blidere.

Etter noen timer begynner solen å synke. Vi vet at det raskt blir mørkt her, så vi bestemmer oss for å returnere til båten. Guiden skaffer oss taxi, men ikke den samme som kjørte oss hit. Vi betaler ham noen slanter og forlater både ham og Tema by. Denne gangen blir det ikke noe dobling av prisen, men så er det jo også nedoverbakke til båten.

Dagen etter får vi besøk om bord. Av en norsk fiskeskipper som har ansvaret og styringen med de fiskebåtene Erik Bye engang overleverte til Ghana som en gave fra det norske folk.

Han forteller: ”De nye båtene skulle hjelpe ghaneserne til å få mer ut av havet, men de fungerte ikke spesielt godt. Båtene var moderne og trengte færre fiskere til å få opp mye mer fisk. Dermed ble mange uten jobb, og etter en stund ble det så lite fisk at båtene ble lagt i opplag”. ”Derfor er jeg her”, forteller han. ”Jeg har oppsyn med båtene som ligger stille og ruster”.

Han fortsetter: ”Før brukte fiskerne lange robåter og kastegarn, og nå er de tilbake til der de var før den norske gaven kom. Problemet er at det er så lite fisk igjen etter at våre båter har fisket opp det meste av fisken som er nær land”.

Det er egentlig helt jævlig”, sier han, ”men jeg får god lønn fra Norge for å sitte her å gjøre aldeles ingenting”.

Han virker bitter, denne mannen som vi har fått besøk av. Jeg forteller om det Kvarten og jeg opplevde, og han svarer med et glis: ”Det er typisk”, sier han, ”for et par uker siden hadde jeg innbruddstyver på besøk i huset mitt. De tømte nesten hele huset, mens jeg satt og så på. Da de var ferdig og dro, kjørte jeg inn til politiet for å anmelde tyveriet. Der fikk jeg beskjed om at etterforskningen ville ta lang tid og ville bli dyrt, men hvis jeg ville at de skulle jobbe med saken, måtte jeg betale lønnen til etterforskerne”.

Den kvelden tenker jeg mye.

Jeg tenker at det er vanskelig å hjelpe. Hjelpen vi gir, fører ofte til ubalanse som igjen fører til forandringer. Forandringer som ikke alltid er av det gode.

At folk som mister næringsinntekten sin, må skaffe seg mat på en annen måte. Hva er vel da mer naturlig enn å forsyne seg fra dem som er årsaken til at de ikke har mat nok. De som gir gaver uten å tenke på hva gavene gjør med livssituasjonen deres.

Nå, mange år senere, vet vi mye mer om disse tingene, men vi fortsetter med å gjøre ting som fører til vanskeligheter for den afrikanske befolkningen. Vi vet at våre metoder ikke automatisk kan overføres til det Afrika vi etter hvert har blitt mer kjent med.

Vi sender mat som krisehjelp, og denne krisehjelpen fører til at matprodusentene ikke får solgt sine produkter.

Vi sender klær, og dette fører til at de som selger klær ikke får solgt sine varer.

Vi lærer afrikanerne at ledere bruker mørke dresser, mens mørke dresser er ulidelig varmt i Afrika.

Alt dette og mye mer fører til ubalanse i en verden som har sine egne erfaringer og egenutviklede metoder.

Jeg elsker bøkene til Alexander McCall Smith. Bøkene om Damenes Detektivbyrå nummer en i Botswana. Om Mma Ramotswe og J.L.B. Matekoni. Om ”The Botswana Way”, om å gjøre det på Botswana-måten.

Jeg var bare tjue år den gangen, og mine tillærte kunnskaper og holdninger var i ferd med å falle fullstendig fra hverandre.

Jeg husker at da jeg kom hjem etter to år til sjøs, var det vanskelig å fortelle uten at jeg ble kalt ”bedreviter” og ”egoist”.

Jeg begynte å forstå at det var vanskelig å bli voksen og få min egen bagasje på ryggen. En bagasje som er bare min.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Dagligliv, Hørt på radio, Lest i avisen, Livshistorie, Sjømannsliv, Tanker og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

1 svar til Besøk i Tema i Ghana og "om å få sin egen bagasje på ryggen" (1967).

  1. Breiflabben sier:

    Interressant innlegg om dine erfaringer fra turen på land i Ghana.
    Det er nok litt annerledes nå, men man blir nok prøvd «lurt» for noen penger nå også. Min datter jobbet i Ghana et halvt år med undervisnibg av ungdommer i bruk av kondomer og opplysning om HIV og Aids.

    Jeg var i Botswana sist sommer og det er nok et av de bedre afrikanske landene når det kommer til generelle leveforhold og opphold for hvite fastboende og turister.
    Jeg skal se etter de bøkene du nevner her.

    En blogg som skriver mye bra fra Afrika er «Mitt Afrika» av Chiruru. Jeg møtte henne i sommer i Namibia og man blir godt kjent med henne og afrika på hennes blogg.

    Vi har gjort mye galt i vår anstrengelse med å hjelpe nødlidende rundt om med vår utviklingshjelp. Det ser ut som vi aldri lærer.

    Artig lesing.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s