Radioskolen og det å søke hyre

En uke pause. Nå tar jeg pause en ukes tid. Bloggen får seg en hvil og jeg tid til nødvendige gjøremål.

Radioskolen og det å søke hyre.

Året på radioskolen var en helt annerledes skoleopplevelse enn jeg hadde erfaring med fra tidligere. Vi hadde to dominerende fag. Det ene var radioteknikk som skulle sette oss i stand til å reparere radiosendere og radiomottagere. Det andre var sending og mottaking av morsesignaler. Ved siden av disse to hovedfagene hadde vi to mindre fag. Det ene foregikk i laboratoriet på loftet som var i tredje etasje. Der lærte vi å operere radiostasjoner. Det andre faget var engelsk muntlig og skriftlig.

Det første hovedlæreren fortalte oss, var at det var få som ville klare eksamen ved første forsøk. De som strøk, kunne prøve igjen etter noen uker eller vente til høsten da de kunne prøve på nytt.

Deretter var det nye muligheter to ganger i året. Ulempen var at hver kontinuasjonseksamen kostet penger, så jeg bestemte meg for at jeg skulle bestå ved første forsøk.

”Skolen skulle vært toårig”, sa læreren. ”Den har alltid vært ettårig, mens pensumet stadig har økt. Mye av det dere må gjennom er gått ut på dato, men slik er pensumet”.

Han hadde rett. Vi måtte lære om blant annet gnistsendere og andre ting som ikke eksisterte lenger.

Radioteknikk var pugging. Sending og mottaking var pugging.

Det første halvåret virket alt ganske håpløst, men lærerne fortalte oss at pugging var spesielt viktig i begynnelsen. ”Etter jul vil tingene falle mer på plass”, var den beskjeden vi fikk.

Dette stemte. Jeg pugget og pugget, og etter jul merket jeg at jeg koblet ut hjernen når jeg hørte morsesignalene. ”Nå er dette blitt et av deres viktigste språk”, sa læreren. ”Dere vil etter hvert kunne både lese og sove og samtidig forstå det dere hører av morsesignaler”.

Han hadde rett. Selv i dag, tretti år etter at jeg var aktiv, har jeg sjelden problemer med å forstå morsesignalene.

Å gå på en skole med beliggenhet slik over byen, føltes spesielt. Vi var som kongen på haugen med hele byen under oss. Dessuten var det betydningsfullt å være skipsoffiser i Vestfold. Alle skulle til fjerne farvann etter endt utdannelse, og dette ga oss status; i hvert fall i egne øyne.

Endelig var vinteren over og siste innspurt før eksamen lå foran oss. I tankene var jeg for lengst ferdig utdannet og på vei ut til en eller annen båt. Hvordan det ville være å jobbe om bord, visste jeg fortsatt lite om, men fantasien er en fantastisk innretning som gir ubeskrivelig flotte bilder.

I blant savner jeg denne tiden da alt lå foran meg. Nå er jo to tredjedeler av livet allerede opplevd. Men minnene er der, og jeg gjenopplever disse mens jeg sitter slik og skriver.

Endelig var vi kommet til den første eksamensdagen. Jeg kjente at adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og med full konsentrasjon var vi alle i gang som om hele livet var avhengig av det vi presterte denne uken. Vi visste jo at erfaringsmessig var det bare tjue prosent som ville få sertifikatet i første omgang, og vi ville alle være blant disse tjue prosentene.

Eksamensuken var over. Nå var det bare å vente. En uke etter siste eksamensdag møtte jeg opp på skolen. Rektor sto med en liten bunke sorte radiotelegrafistsertifikater med gullskrift i hånden. De ble delt ut i alfabetisk rekkefølge. Bokstaven R er langt ute i alfabetet, så mitt navn ville være blant de siste. Hele meg sitret og oppmerksomheten var fokusert på rektors stemme.

Endelig hørte jeg det. ”Terje Rønning”.

”Jeg visste det, jeg visste det”, tenkte jeg i det jeg gikk fram og håndhilste idet jeg tok i mot den sorte boken som skulle føre meg ut i den store verden.

Alt var over, og alle sammen sto litt rådløse.  Vi tok hverandre i hendene. ”Lykke til”, sa noen. ”Kanskje vi treffes igjen”, sa andre.

Plutselig var jeg nede i byen. Jeg hadde avtalt å treffe mor. Hun ville gjøre litt stas på meg da jeg fortalte at jeg hadde bestått og sa at jeg kunne bestemme det vi skulle ha til middag.

Dagen etter måtte jeg sette i gang. Jeg hadde fått vite at den vanlige måten å komme til sjøs på, var å oppsøke rederikontorene, så jeg tok bussen inn til byen. Jeg hadde ikke tenkt på hvor disse kontorene var, men jeg hadde sett to av dem i den nedre bydelen.

Jeg oppsøkte dem begge, men de hadde bare noen få båter og ingen ledige jobber, så jeg reiste hjem igjen.

Jeg bestemte meg for å ta toget til Sandefjord dagen etter. De fleste av dem jeg hadde gått sammen med på skolen, hadde fortalt om Thor Dahl og Anders Jahre, så jeg spurte meg fram.

Thor Dahl-bygget (lånt fra bjorvik-haugen.no)

Thor Dahl-bygget (lånt fra bjorvik-haugen.no)

Helt nederst ved havnen lå et stort bygg. På taket så jeg navnet ”AS THOR DAHL”. Jeg gikk langs bygningen i retning av kaikanten og fant en liten dør der jeg leste det samme navnet. Jeg åpnet den. Inn til venstre så jeg navnet Eivind Andersen. Det var et reisebyrå. Foran meg gikk en bratt trapp oppover. Et stykke oppe snudde den etthundreogåtti grader. Jeg fulgte den rundt svingen til den endte en etasje lenger oppe i en gang.

Til høyre så jeg en dør. På den leste jeg: ”THOR DAHL MANNSKAPSAVDELINGEN”. Jeg banket på, men ingen svarte, så jeg åpnet døren. Innenfor så jeg en høy disk og bak den et stort åpent kontor med to skrivebord. I et glassbur til høyre satt en mann som jeg antok var sjefen.

Bare et av skrivebordene var bemannet i det store rommet. Mannen som satt der reiste seg opp og kom bort til disken der jeg sto. Han spurte om han kunne hjelpe meg. ”Jeg søker jobb som radiotelegrafist”, hørte jeg meg selv si. Det var litt skremmende. Jeg hadde aldri vært på et så stort kontor tidligere. Både bygningen og dette kontoret ga et gedigent og skremmende inntrykk.

”Jeg heter Martin Liverød”, sa mannen. ”Har du vært ute før?” Jeg svarte benektende, og rakte fram sertifikatet og CV’en min. Han smilte, tok imot og sa: ”Et øyeblikk”. Han gikk inn til mannen inne i glassburet. De pratet litt sammen. Døren var oppe, så jeg hørte at han i glassburet sa: ”Vi sender’n til Fredrik”.

Mannen som kalte seg Martin Liverød kom tilbake, åpnet en del av disken, og tok meg i hånden. ”Vær så god og kom inn”, sa han. Han gikk foran og inn en døråpning til venstre. Der så jeg en salonggruppe. ”Vær så god og sitt”, sa han. ”Har du lyst på kaffe?” Jeg svarte takknemlig: ”Ja takk”.

Nå startet intervjuet. Han spurte om hvor jeg bodde, hva mor og far gjorde og hva jeg hadde gjort tidligere.

Senere oppdaget jeg at rederiet fungerte som om alle var i samme familie. Mens vi satt der, kom mange innom bare for å prate og drikke kaffe. Uten at jeg merket overgangen følte jeg meg med ett som en del av en stor familie. Liverød begynte å snakke: ”Jeg heter Martin”, sa han, ”og har seilt i mange år som radiooffiser. Helt fra den tiden det bare het radiotelegrafist. Etter hvert fikk vi offiserstatus og flere plikter som regnskaper, velferd og diverse kontorarbeid.  Fredrik er om bord i en tankbåt og jobber vanligvis her på kontoret, men han er ute en liten tur for å holde sertifikatet vedlike. Nå vil han hjem, så det passer godt at du kom nå”. Han sa dette på en måte som gjorde at jeg følte at jeg hørte til og alltid hadde gjort det.

Så gikk han over til å fortelle litt om rederiet som hadde over tjue båter. Tankbåter og stykkgodsbåter som gikk i linjefart forskjellige steder på verdenshavene.

”Den båten du skal om bord på”, sa han, ”har kinesisk mannskap med norske offiserer”. Jeg slukte ordene hans. Dette ble mer og mer spennende. Han viste bilder fra MT THORSHOLM som båten het.

Etter en god time mente han at vi måtte begynne å jobbe. ”Vent litt her”, sa han og gikk tilbake til skrivebordet sitt. Der bladde han gjennom papirene mine, mens han tok noen telefoner. Så kom han tilbake.

”Jeg har bestilt time hos sjømannslegen, pass hos politiet og time hos den amerikanske ambassaden i Oslo. Du blir plukket opp der du bor, av en bil som vi har bestilt. Du blir ikke alene. Han som du skal reise sammen med, overstyrmann Rolf Døvik, blir også med. Alt må være klart i løpet av en uke. Dere flyr til Boston om fjorten dager. Nå er det bare å sette i gang. Sjømannslegen først.”

Han fortalte hvor alt var, og at jeg måtte komme ned på kontoret igjen når jeg hadde vært hos legen og politiet.

Da jeg kom ut fra kontoret, tenkte jeg at nå var alt i gang, men dette forteller jeg om senere.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Dagligliv, Livshistorie, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Radioskolen og det å søke hyre

  1. Breiflabben sier:

    Herlig lesing for en som har vært på det samme kontoret som syttenåring og ville ha hyre.
    Du kan jo tenke deg hvor lang tid det tok når jeg sier at min mors familienavn var Liverød. Martin var vel fetteren hennes tenker jeg.
    På en sesong på hvalfangst var det 23 mann fra min familie i ekspedisjonen til Høvdi’en.

    Ja det var tider det 🙂

  2. Lenesim sier:

    Koselig å lese 🙂 Og særlig gøy for meg da – siden jeg egentlig har «gått glipp av» et år på radiotelegrafistskolen.
    Jeg søkte nemlig opptak på radiotelegrafistskolen i min ungdom – kom inn også jeg! Men så var mitt dilemma at den høsten kom jeg inn på alle tre skolene jeg hadde søkt på, også var jeg «til sjøs» da svarslippene skulle sendes inn. På forhånd hadde jeg avtalt med min mor at hun skulle svare for meg, og da var høyeste pr frisør, så det var frisør jeg endte opp med den hsten og ikke telegrafist. Også jeg som akkurat da hadde mest lyst på telegrafist siden jeg var hele sommeren på en bulkbåt mellom Europa og USA. Men men, det var nå slik det ble da. Tredje skolen jeg kom inn på, og takket nei til, var videregående vevlinje i Risør. Tre helt forskjellige valg altså, ikke rart det var vanskelig.

  3. kungfuz sier:

    Artig lesing.
    Da jeg reiste til sjøss for en million år siden var det telegrafister som regjerte i et knøttlite rom.
    Da gikk det mest på morse.
    Og husker jeg ikke helt feil var 90 ord i minuttet mer som en rekord.
    Men det kan hende jeg tar feil, for jeg var i «maskinen».

    På en båt hadde vi en elektrikker som vær kløpper i å morse. Han snakket om 120 ord i minuttet.
    Ikke så rart. Når han vandret rundt på båten , slo pekefingen mot tommelfingen i rasende fart.
    Omsider forsto vi at han morset det han tekte på. Slik drev han på dag etter dag.
    Fingen stoppet kun når noen snakket til han og han sa noe. Men så startet fingen automatisk igjen.

    Etterhvert lærte han meg alfabetet og siden vi hadde lugar ved siden av hverandre, fant vi på å strekke to ledninger ut gjennom ventilen hans og inn i min.

    I enden satt vi da to lamper som blinket og laget en enkel nøkkel til hver.
    På den måten kunne vi morse til hverandre.

    Det drev vi på med over Stillehavet og der var det lite båter å se.
    Og ingen kjente til hva vi dre på med.

    Men lampen stod i ventilen.
    En kveld kom styrmennene og gnisten ned i messen for å spise.
    Gnisten uttrykkte da at langt ute i horisonten seilte en båt som drev å sende morsesignaler med en lyskilde.

    Denne båten spurte da hva det skulle bety de vi sendte.
    Men gnisten hadde ikke sendt noe som helst svarte han med sin morse lampe.
    Hvorpå den andre båten morset tilbake at, jo, du sendte – har du en skvett wiskey.
    Nei det har jeg ikke sendt.
    Jo, det har du og så sendte du…..

    Der var to karer som fikk farten på seg ned i lugaren og røsket vekk utstyret i en farlig fart.
    Og fremdeles vet ikke de to gnistene hva som hadde foregått.
    Av og til er det best å være musestille.

  4. Christina Liverød sier:

    Martin Liverød er farfaren min. Har hørt utrolige historier om hans liv til sjøs. Min far har også vært på det kontoret for å mønstre på. Det var utrolig artig å høre denne historien. Min farfar var et helt fantastisk menneske.

    • Takk for kommentaren, Christina. Jeg løste av Hans Fredrik Corneliussen som igjen hadde avløst Martin. Jeg tror i alle fall at det var slik. Jeg tror også at det var Martins siste tur. Etter det jobbet han hovedsaklig på kontoret, men mest opptatt var han av Martins K-jogg som han var primus motor for i mange år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s