Tønsberg Navigasjonsskole med elever
Tønsberg Navigasjonsskole sett fra luften
Ni delikate retter. Lørdag var vi i privat selskap hvor vi fikk servert ni forskjellige retter, den ene bedre enn den andre. Hver av rettene besto av flere forskjellige smaker. Tusen takk til vertskapet! Fantastisk!
Bugårdsdammen rundt. I dag var det på nytt fjorten minusgrader, men lav temperatur er ingen hindring for tøffe mosjonister.
Radioskolen, Haugar og opptaksprøve.
Samme dagen som Glenne kom med det han hadde funnet ut om Radioskolen ved Tønsberg Navigasjonsskole, fikk jeg fri for å reise inn til Navigasjonsskolen. Jeg satte meg på mopeden, startet og kjørte inn til byen og opp til Haugar der Navigasjonsskolen lå. Haugar er den nest høyeste haugen i byen. Nest etter Slottsfjellet.
Skolebygningen så gedigen ut. En ”tung” mursteinsbygning som oste av skipsfartstradisjoner. Jeg parkerte mopeden, og gikk inn den åpne porten i murgjerdet. Til venstre sto to biler parkert. Den ene var en engelsk Rover. Jeg kikket inn i sidevinduet foran og så at dashbordet var av blanklakkert teak. Senere skulle jeg få vite at det var vår lærer i radioteknikk som eide bilen. Han var svært stolt av kjøretøyet og viste oss barskapene i ryggen på forsetene. I det ene var det flasker og i det andre var det glass.
Jeg så på bygningen igjen og så at det var en trapp ved siden av bilen og på toppen av trappen en inngangsdør. Den så like gedigen ut som huset. Jeg gikk opp trappen og lukket opp døren. Til venstre var det bare en trapp som førte opp til annen etasje. Jeg valgte korridoren. Lenger inn svingte den nitti grader til høyre. Jeg fortsatte helt til den svingte til høyre på nytt og endelig fant jeg en dør som var merket med ”KONTOR” og banket på. Ingen svarte, så jeg åpnet døren. Foran meg så jeg en høy skranke, men ingen mennesker. Til høyre sto en dør halvåpen slik at jeg kunne se halvparten av rommet og halvparten av en mann som satt ved et skrivebord med et telefonrør i hånden. Han så opp, sikkert fordi han hørte at jeg hadde kommet inn. Han smilte og vinket innbydende, så jeg skjøv den halvåpne døren helt opp og gikk inn på kontoret hans. Han vinket mot en stol mens han fortsatte å snakke i telefonen.
Endelig var han ferdig, la telefonrøret på apparatet og så spørrende på meg. Jeg forklarte mitt ærend og han smilte på nytt. ”Opptagelsesprøven starter i morgen klokken ni”, sa han. ”Du må fylle ut dette skjemaet og møte i god tid før klokken ni”. Han tok på nytt etter telefonrøret, så jeg skjønte at audiensen var over. Mens jeg gikk ut, så jeg på bildene på korridorveggene. Det var bare bilder av båter. Skikkelig maritimt.
Tilbake på jobben fortalte jeg alle om min nyutstakede fremtid som radiooffiser i handelsflåten. Jeg som ikke hadde vært om bord på større båter enn Wappen og Bremerhaven som gikk fra Sandefjord til Strømstad, og bare som passasjer. Kameraten min som hadde kommet med ideen, nikket anerkjennende. I årene som fulgte tok han stadig æren av å ha vært min yrkesveileder.
Resten av dagen tenkte jeg over hva mor og far ville si, men de var allerede vant med at jeg tok egne avgjørelser, så jeg regnet med at de ville akseptere dette uten videre. Det stemte, men jeg hadde på følelsen at de ikke var helt fornøyd. De hadde nok håpet på at jeg til slutt ville finne veien til universitetet i Oslo; på en eller annen måte. Jeg tenkte bare: ”I morgen er det opptaksprøve, og om ett år er jeg kanskje sjømann”.
Opptaksprøven? Hvordan den gikk? Vel, det er en annen historie som kommer en annen dag.
