Fjerde juledag. Jeg har ikke trent på flere dager og merker at pusten er grunnere. Jeg kjenner at jeg skulle likt å puste inn dypere, men det går ikke så lett. Temperaturen er på vei ned, men vi har ennå ikke kommet ned i de ti grader som meteorologene har varslet å skulle komme.

Jeg må bruke hovedinngangen til Bugårdsparken – den fra Sportsveien. Plutselig kommer jeg til å tenke på første gangen jeg var her i parken. Det var fetteren min, Svend Kristian, som tok meg med hit opp fra der han bodde på den andre siden av byen – Framnessiden. Vi må vel ha vært et sted mellom syv og ti år. Da var det svømmebasseng her, svømmebasseng med stupebrett.

Bugårdsparken i dag i slutten av desember. Alt er på en måte dødt – dekket under et teppe av hvit fløyel. Jeg møter som vanlig han som mosjonerer på samme tid som meg. Jeg tenker: ”Har han savnet meg disse dagene?” Jeg vet at jeg ville savnet ham hvis han ikke hadde vært her i dag. Han har blitt en del av min morgenmosjon.

Fra så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært opptatt av bøker

Fra så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært opptatt av bøker. Introduksjonen til bøkenes verden har jeg fått fra mor og far som tok meg med til biblioteket og leste for meg helt til jeg selv lærte meg lesekunsten som femåring. Jeg bare elsker bøker, lukten av dem og lukten i biblioteket og alt som har med bøker å gjøre. Jeg kan ikke tenke meg en verden uten disse historiene pakket inn mellom stive og myke permer.

Når jeg reiser er det greit å ha paperback-bøker, men det er bøker med stive permer som er skikkelige bøker. Jeg har vært medlem av bokklubber og gledet meg til hver måned da en ny bok kom i postkassen. Etter hvert ble det for mange bøker i bokhyllene samtidig som jobb, karriere og familie tok mesteparten av tiden min, men heldigvis var mine døtre glad i å bli lest for, så jeg fikk gleden av å introdusere dem for bøkenes verden.

Da jeg begynte på skolen drømte jeg meg ofte bort i min fantasiverden som var preget av det jeg leste. Jeg blandet sammen fantasi og virkelighet og var nok et irritasjonsmoment for lærerne mine når de jobbet for at jeg skulle lære, mens tankene mine var helt andre steder enn der de mente de skulle være. Når mor og far kom fra foreldremøtene visste jeg hva jeg fikk høre: ”Terje greier seg fint, men han drømmer seg ofte bort”.

Disse drømmene handlet ofte om at jeg skulle bli forfatter og skrive de mest fantastiske bøkene i verden og jeg ble stimulert av lærerne mine som skrøt av det jeg presterte i norsktimene.

I dag er jeg sekstito år og langtidssykmeldt. Dette har gitt meg tid til å begynne å skrive, og jeg har valgt å skrive om mitt eget liv.