Vannet var viktig på Nøtterøy

Lille julaften. Lett snø drysser over meg mens jeg går-jogger mot Bugårdsparken. Kun ett sett menneskespor i nysnøen. De er nylaget av en person som nettopp har vært her.

Vannet i Bugårdsdammen er dekket med is og et tynt lag med nysnø. Ingen ender møter meg med kvakk-kvakk-lyder. Jeg tenker at Tom har hentet endene, så nå har de det nok varmt og godt i andehuset. Eller kanskje det er bedre for dem å puste inn frisk luft enn innestengt luft fylt av andelukt?

Jeg skal opp på E2 for å trene innendørs etter en enkelt runde rundt dammen. Deretter hjem for å spise frokost sammen med Sofia og Inger Johanne. Sofia, vår yngste, kom i går. Isabelle, vår eldste, kommer i dag. Trivelig å ha familien samlet i julen.

Vi har fått kort fra mange. Jeg legger spesielt merke til ett. Ellen og Håkon, en ungdomskamerat og hans vakre kone har fått barnebarn. Vedlagt ligger et bilde av bestefar og barnebarn. Håkon var ganske vilter da vi var unge, men det er en annen historie.

Vannet var viktig på Nøtterøy

Sjøen var viktig på Nøtterøy som er ei øy som er forbundet til Tønsberg med Kanalbrua. Mange fastboende brukte bare ”Øya” som navn og bussene som betjente oss som bodde der, het Øybuss. Rundt øya var det mange strender, og vår strand het Ulvetangen. Der var vi ofte. Mor syklet med meg bakpå.

Når vi bor så nær vannet er det viktig å kunne svømme, men jeg lærte aldri denne kunsten mens vi bodde der. Kusinen min som var jevngammel med meg og bodde på Torød, hadde lært kunsten før hun var fem år gammel, og Jon Eddy var som en fisk i vannet. Dette var noe jeg ofte fikk høre, men det ble ikke slik at jeg lærte dette før vi flyttet til den andre siden av byen – og ut på landet.

Som vanlig var det vel mor og far som satte meg i gang ved å melde meg på svømmekurs på Ramberg på Nøtterøy. Vi hadde flyttet til Langerød på Sem og for å komme til Ramberg måtte jeg sykle disse syv kilometerne ned til bryggene i Tønsberg, ta fergen over til Kaldnes og deretter sykle forbi Kaldnes Mekaniske Verksted der de bygget havgående båter.

Det gikk ingen vei ned til Ramberg, men jeg kunne parkere sykkelen min på Ramdal og gå stien over åsen og ned til stranda på Ramberg. Det var ingen flott sandstrand, men det var ganske brådypt og derfor egnet til å lære svømmekunsten. I tillegg var det stupetårn der Tønsbergstuperne hadde sitt treningssted med Grunde Vegard som trener.

Vår svømmelærer var en tøffing som enten sto til hoften i vann eller på en hylle på siden av stupetårnet. Han godtok aldri noen innvendinger, men presset oss til det ytterste slik at vi raskest mulig kunne lære oss å svømme. Han sa at alle ville være svømmedyktige før vi var ferdig med svømmekurset, og slik ble det.

Det var alltid regn og jeg frøs alltid på Ramberg, så det var viktig å være i gang hele tiden for å holde seg noenlunde varm. Den siste dagen hadde vi en såkalt eksamen. Læreren sto på den vanlige hylla på siden av stupetårnet, og vi sto i rekke på stranda. Så kalte han oss opp på hylla, en etter en og fikk på oss et belte rundt brystet. Han hadde festet et tau i beltet på ryggen vår, og dyttet oss ut på dypt vann mens han ropte: ”svøm, svøm, svøm – du kan, du kan, du kan”, og til tross for at jeg aldri hadde klart å flyte tidligere under kurset, erfarte jeg at han hadde rett. Det var for dypt til at vi kunne stå på bunnen slik vi hadde gjort under selve kurset, så det var bare å gjøre det vi hadde lært, og plutselig merket jeg at jeg fløt. Jeg kunne svømme, og den gleden jeg følte ved å mestre, var fantastisk. Hvordan han kunne vite at vi alle skulle lære og svømme da vi begynte på kurset, skjønte jeg ikke – ikke da. Senere har jeg forstått dette bedre. Alle kan lære alt, bare vi tror at vi kan, og spesielt når vi må for ikke å drukne – da kan vi.

Senere ble vannet et av de stedene jeg virkelig følte meg hjemme. Vi kameratene svømte over Tønsbergfjorden, jeg svømte utenfor Mombasa i Kenya sammen med skipskameratene med vakter som skulle se etter hai og på Curacao i Karibien. Ingenting var umulig i vannet. Det hender at Inger Johanne mener at jeg er vel dristig, men slik føler ikke jeg det.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Dagligliv, Livshistorie og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s